På besøk i løvens hule

DEL

I sommer ble jeg invitert til Mo i Rana av en tidligere klassekamerat. Når det er øl involvert er jeg egentlig ikke vond å be, men i bilen på vei nordover, med sangen «Road to Hell» av Chris Rea på stereoanlegget, funderte jeg på om jeg som innflytta vefsning og ansatt i Helgelendingen kom til å være «Public Enemy No. 1». I hvert fall hvis noen av heltene fra kommentarfeltene i nevnte avis og Rana Blad er en indikasjon på klimaet mellom de to byene.

Jeg har vokst opp på Lillehammer, hvor det er Hamar som er erkerivalen. Ishockeyoppgjørene mellom Lillehammer IK og Storhamar kan få det til å gå en kule varmt hos ellers så sindige gudbrandsdøler. Det er mer enn en gang jeg har vært på kamp og sett menn langt over pensjonsalderen reise seg opp, hytte med neven og rope ting som ikke egner seg på trykk mot tilhengerne fra Hamar. Så er det selvfølgelig også kniving om arbeidsplasser. Oppland og Hedmark slås sammen til Innlandet fylke i 2020, og det har ikke uventet utløst ny strid om hvilken by som skal ha hvilke etater hos seg.

Til tonene av «Highway to Hell» av AC/DC kjørte jeg inn i Rana. Førsteinntrykket ble en bomstasjon. «Ja vel, det er kanskje slik de skal finansiere den myteomspunne storflyplassen», tenkte jeg. Deretter navigerte jeg meg gjennom det som virket som en evighet av rundkjøringer, mens jeg irriterte meg over at Mo til og med har grafsa til seg nesten alt av rundkjøringer på Helgeland. Kjenner grådigheten ingen grense? Hva med å dele noen rundkjøringer med resten av regionen?

I fare for å bli rullet i tjære og fjær før jeg kjøres ut av Mosjøen og settes av på Trofors, skal jeg være den første til å innrømme at jeg hadde et meget hyggelig besøk i Rana. Kanskje skyldes det at gradestokken bikket 30 grader og Helgelendingen-jakka mi derfor var godt ute av syne, eller kanskje skyldes det at folk bare er folk, når alt kommer til alt?

Vorspielet fant sted hos en kompis av klassekameraten min, som var hjemme hos foreldrene sine på sommerferie. Til min store overraskelse viste det seg at faren var fra Mo, mens mora var fra Mosjøen. Først og fremst er de vel begge helgelendinger. Og kanskje bør byene i regionen tenke samarbeid, framfor å sitte på hver sin tue og prøve å rope høyest? Uten at jeg skal avfeie det som er legitime bekymringer for at «alt av arbeidsplasser havner på Mo», eller folks bekymringer rundt ny sykehusstruktur.

Også på Innlandet er det strid om hvor det skal bygges nytt stort sykehus. Hamar, Lillehammer og Gjøvik har alle lansert seg selv som det opplagte valget. Mye tyder derimot på at valget faller på verdensmetropolen Moelv, med sine knappe 4.000 innbyggere. Årsaken? Det ligger «midt mellom» de tre byene. Hint, hint, sånn at jeg kanskje slipper å møte helga iført tjære og fjær.


Artikkeltags