Gå til sidens hovedinnhold

"Fire uker med sykemelding gjør rett og slett at jeg har mer respekt for det andre sliter med"

Artikkelen er over 3 år gammel

Fra vinduet i leiligheten min kan jeg se snøhauger bli større, folk måke snø, kjøre bilene sine, Øyfjellet stå i ro og Vefsna leve sitt eget liv. Med andre ord går livet sin vante gang og folk lever livene sine. For meg kjennes det litt ut som om jeg har sett på verden og livet, også livet mitt, fra et vindu de siste ukene. Fra nyttår har jeg vært helt eller delvis sykemeldt, først med hjernerystelse, så med postcommotio – eller post-hjernerystelse syndrom om du vil. Sakte (men sikkert håper jeg) jobber kroppen og hodet seg tilbake til jobb og resten av livet.

En hjernerystelse – iallfall etter det første døgnet, og postcommotio syndrom, er en av flere diagnoser som hovedsakelig ikke vises på overflaten. Så med mindre jeg har blitt bleik eller ser altfor tomt ut i lufta når jeg snakker med deg er det vanskelig å se at det presser, stikker og smerter inni hodet. Av og til har jeg nok lyst til at folk kan se rett gjennom meg og vite når det blir verre og bedre, men slik fungerer ikke verden. Det gjør også at jeg innser at det også fungerer slik den andre veien – jeg kan heller ikke se på andre hvordan de har det. Det er mange tilstander og sykdommer som ikke synes så godt, men likevel krever tilrettelegging, omsorg og omtanke. Jeg vil gjerne vite mer og forstå hvordan folk har det, og bry meg om andres små og store utfordringer. Fire uker med sykemelding gjør rett og slett at jeg har mer respekt for det andre sliter med.

Jeg skal prøve å beskrive noe av det jeg har kjent på de siste ukene uten at dette skal bli et ordentlig «snakker ut-blogginnlegg» med rosa bakgrunn. Det handler om en sterk hodepine i mesteparten av hodet, hvor det ofte kjennes ut som om hjernen presser på innenfra og vil ut. Ved brå bevegelser, når jeg nyser, eller bare plutselig, er det som om noen stikker en nål i kulen i bakhodet. Skjer det noen ganger på kort tid er det bare å glemme å gjøre noe som helst. Noe av det som gjør livet verre er å se på tv, spille spill på mobilen, være i et bråkete rom, sitte ved en pc-skjerm, kjøre bil og jevnt over konsentrere seg. Den eneste løsningen jeg har sett på det er å begrense mengden hele tiden, slik at jeg heller ikke sitter for lenge ved den pc-skjermen jeg skriver dette på. Konsentrasjonen er stort sett elendig, og det krever mer enn ellers å få med seg det folk sier. Både tv, pc og mobil er vanligvis en stor del av livet mitt – jeg er jo en del av generasjonen som har vokst opp med skjermer og mange inntrykk fra underholdning. Men dette er en del av det livet jeg ser fra et vindu og venter på at jeg en gang kan ta fatt igjen som før.

Alt ettersom hvordan vi regner har jeg hatt minst tre hjernerystelser, sydd et par sting, fått noen «rykk i nakken» og et vindu i hodet før dette. Jeg vet altså hvordan det er å ha vondt i hodet, men nå lurer jo alle på hva som har skjedd. Mens vi er i gang med å gjøre denne spalten litt i overkant personlig kan vi jo ta en liten #billmerk #Brønnøysundbussen. Jeg tok bussen fra Mosjøen til Brønnøysund fredag 5. juledag, og fra bussen kom fram er det 3–4 timer som er nesten helt borte fra min hukommelse. Jeg har fått gjenfortalt det meste, men hvis noen har lyst til å fortelle meg hvor dust jeg må ha sett ut da jeg (sannsynligvis) datt så lang jeg var på flatmark utenfor TD i Brønnøysund, er dere hjertelig velkommen til det.

Det er kjipt å avlyse planer etter planer og bli sliten av noe sånt som å gå i boden. Men det er uaktuelt å dra noe sted eller gjøre stort som krever konsentrasjon når jeg får vondt i hodet av å se på blinkende lys. Den beste trøsten er at det går over, alt går over, og forhåpentligvis er jeg ikke av den lille prosentdelen som må slite med dette i unormalt lang tid. Dessverre er det ikke sånn for alle sykdommer. Samtidig som jeg har mer respekt for dem som må slite med noe usynlig, har jeg også mer forståelse for dem som må slite med noe over lengre tid enn de har tenkt.

Den eneste moralen i denne historien er kanskje å spørre folk hvordan de har det – men viktigst – ha tid til å få et lengre svar enn noe som kan sies med enstavelsesord, fordi det kan være mer bak enn vi først tror. Jeg håper at jeg snart ikke lenger vil ha behov for hvile, ro og søvn mesteparten av dagen, og at jeg snart kan delta litt mer i det livet utenfor vinduet.

Kommentarer til denne saken