Utredningen og debatten om ny sykehusstruktur på Helgeland har rast over oss gjennom flere tiår og preget både lokalaviser og kommentarfelt. Veldig mange jeg snakker med er rett og slett drittlei hele saken og forteller de blar raskt over de sidene som omhandler sykehusutredning på Helgeland, eller dropper å lese leserinnlegg som dette og lignende innlegg. Det er forståelig, men samtidig litt trist.

Gode spesialisthelsetjenester som er likestilt med tjenestene en får i andre deler av landet har vært et ufravikelig krav fra mange gjennom hele prosessen på Helgeland. Spesialisthelsetjenestene berører alle innbyggere fra vugge til grav, og bør engasjere enhver innbygger i regionen. Jeg tenker det er mest trist for våre helseforetak at folk er lei sykehussaken på Helgeland. Et lokalt helseforetak og et regionalt helseforetak som i hvert fall jeg mener har bommet så mange ganger på blinken at strafferundene har blitt gjennomført til det kjedsommelige.

Gjennom prosessen har det utad vært stor uenighet mellom mange aktører, men bak uenigheten ligger det en enighet som veldig få vil snakke høyt om.

Siden utviklingsplanen ble vedtatt i 2014 har det blitt utarbeidet utallige rapporter av vårt lokale helseforetak, kommunene har utarbeidet rapporter, utviklingsselskapene har fått eksterne konsulenter til å se på beste sykehusstruktur på Helgeland, og det foreligger hundrevis av høringssvar. Felles for alle rapporter er at samtlige mener at ett sykehus på Helgeland er den strukturen som best gagner regionen, befolkningen og Nord Norge. Jeg påstår at samtlige kommuner, fagmiljø eller andre som virkelig er tett på sykehussaken på Helgeland mener at det kun er en struktur som er liv laga på Helgeland. En struktur som vil klare å rekruttere, gi innbyggerne gode tjenester, er fremtidsrettet og samtidig økonomisk bærekraftig.

Fra Sandnessjøen til Mo i Rana tar det 90 minutter å kjøre med bil, til sammenligning tar det fra Hammerfest til Kirkenes over seks timer. Det finnes få rasjonelle argumenter bak vedtaket om to sykehus på Helgeland, men ingen er enig i hvor det ene sykehuset skal ligge i en modell med ett sykehus. Det er hele bakgrunnen for endelig strukturvedtak og også uenighetene på Helgeland. Noen har påstått at to sykehus samler Helgeland, nå tre år etter endelig strukturvedtak så tror jeg at denne påstanden kan begraves en gang for alle. Det er ingenting som tilsier at to akuttsykehus på Helgeland er en bærekraftig modell og som kan stå over flere år. Jeg snakker med mange, også personer med beslutningsmyndighet og som er i posisjon som mener at det er innlysende at det skulle kun vært ett sykehus på Helgeland. Problemet er alle faktorer rundt som er så vanskelig og da blir sykehussaken på Helgeland politikk, og kun politikk. De faglige tilrådningene som berører vår hverdag og fremtid settes til side. Det er andre ting som tydeligvis er viktigere.

Jeg har stor forståelse for at det er vanskelig å komme seg unna det faktum om den store konsentrasjonen av mennesker som bor på Rana. Jeg tror de aller fleste også har stor forståelse at vi har ca 8.000 mennesker på Helgeland som er uten landfast forbindelse. Mange ser også at de sør på Helgeland har kortere vei til Namsos enn til det klart største regionsenteret på Helgeland. Det er også et ufravikelig faktum at sentralt (geografisk) på Helgeland kan 80 % av innbyggerne nås innenfor 60 minutter kjøring (dersom det er relevant?). Noen ting ligger fast, og det får vi ikke endret på. Vi trenger at det er noen voksne hjemme som kan rydde og hjelpe oss!

Kriteriene for lokalisering av nytt sykehus på Helgeland ble vedtatt i 2016 og var i sin tid sterkt kritisert av mange. Nå kan vi si at kritikken som kom i kjølvannet av utarbeidelsen av kriteriene var berettiget. Kriteriene er utformet slik at dersom det hadde blitt bestemt at ett sykehus skulle blitt lagt i ett av de fire regionsentrene ville største regionsenteret gått av med seieren. Omegn i strukturvedtaket Sandnessjøen og omegn var i realiteten sjanseløs med de kriteriene som forelå.

Uansett vedtak med omegn, så ville omegn blitt ekskludert med bakgrunn i kriteriene. Kriteriesettet på Helgeland er helt ulikt det som er brukt ellers i landet i lignende prosesser. Utarbeidelsen av kriteriene kan være et eksempel og et bilde på en prosess som har vært så til de grader kritisert og så debattert fra så mange hold at kritikken ikke lenger tas på alvor. Kritikken mot prosessen har på mange måter blitt normalen. Tristere enn det blir det nesten ikke. Er det en ting vi kan lære av prosessen på Helgeland er at de lokale helseforetakene aldri må få ansvaret for slike utredninger igjen. Hvordan det lokale helseforetaket har fått dette oppdraget på Helgeland, mens i andre regioner har det regionale helseforetaket hatt ansvar for utredningen er for meg en gåte. Tenk så mye vi som region kunne slippet å gå gjennom om det hadde vært noen voksne hjemme gjennom prosessen!

FN sin generalsekretær trykket i 2021 på den røde knappen og advarte mot menneskehetens eksistens dersom klimautslippene fortsatte i samme tempo som frem til nå. Nå har også konstituert direktør i Helse Nord RHF, Marit Lind, trykket på den røde knappen for spesialisthelsetjenesten i Nord Norge. Hun sier at hvis ting fortsetter som før kan spesialisthelsetjenesten i Nord Norge risikere å kollapse. Noen peker på at det er bare å øke bevilgningene eller endre helseforetaksmodell så vil ting ordne seg, problemene er så mye mer komplekse enn det. Skal vi ha samme sykehusstruktur i Nord Norge som vi har i dag også i fremtiden må hver tredje Nord Norske ungdom ta en helsefaglig utdanning, og samtidig må alle disse bosette seg i nord. Det er kun i teorien at dette er mulig. Dette er en av flere utfordringer, derfor trykker Lind nå på knappen på oppdrag fra Helseministeren. Den største forskjellen på FN sin alarmknapp og Helse Nord sin alarmknapp er at i Nord Norge sitter navlebeskuende lokalpolitikere og er bekymret for egne innbyggere dersom strukturer skal endres på eller funksjoner skal forsvinne. Prosessen i Helse Nord kommer samtidig som et valg hvor meningsmålingene ser ut til at fargene endres på flere politiske kart. Alle skjønner at dette er krevende! Det som nå skjer i Helse Nord har mange på Helgeland advart mot i mange år, men krisen kom noen år før det de fleste hadde trodd. Helse Nord RHF vil definitivt trenge noen voksne som er hjemme i prosessen!

På en konferanse i Bodø for ett par år siden hørte jeg et veldig godt innlegg fra Kai Eide, Norges mangeårige diplomat og sikkerhetsutsending i FN og politiker. Poenget i hans innlegg var at han mente Norge har utviklet seg til et utredningssamfunn hvor ingen tør å ta beslutninger lengre, men bare fikk gjort nye utredninger og utsatte vanskelige beslutninger til neste regjering, fylkesting eller kommunestyre. Dette mente han var en direkte trussel mot vårt demokrati og dette økte også politikerforakten. Han begrunnet dette med sosiale medier, maktkåte politikere, byråkrati og samfunnsendringer hvor det å stå for noe og klare å stå i vanskelige situasjoner tilhørte en annen generasjon. Ta argumentene til Eide og flytt problemstillingen til Helgeland. Kai Eide har rett, vi trenger noen voksne som er hjemme for å sette retning og stake ut kursen. Samtidig trenger vi de som kan fatte de avgjørelsene som ikke alltid alle er enig i, men hvor avgjørelsene er tatt på bakgrunn av rasjonalitet og faglige tilrådninger. I sykehussaken på Helgeland har det aldri vært noen voksne hjemme, de av oss som er foreldre veit hvordan resultatet kan bli når ungene blir overlatt til seg selv. La oss håpe at prosessen som nå skjer i Helse Nord kan være det som gjør at det endelig kommer noen voksne hjem.


Espen Isaksen

Daglig leder Mosjøen og omegn næringsselskap KF