Vi må alle lære oss å «leve på nytt» i et samfunn som plutselig er helt annerledes enn vi er vant til

Av

Trygghet er en forutsetning for god læring, så kanskje kan den perfekte, fullspekka planen vente litt, til vi alle er litt tryggere? skriver lærer Laila Iversen.

DEL

LeserbrevDet nye livet

Noen tanker fra en mentalt sliten lærer på hjemmekontor. Tanker om det vi står i akkurat nå, alle vi i denne verden – både store og små – som har fått livene våre snudd på hodet over natten.

Ja, vi er heldige her hos oss, som har nytt og flott teknologisk utstyr, tilgang til utallige gratis nettressurser, nettbøker og ferdige opplegg. Vi er dyktige som lager flotte planer og fyller dagene med meningsfulle aktiviteter for elevene våre. Vi er pålogget hele dagen på skype eller teams. Vi svarer på elevenes spørsmål på sekundet – i hele skoledagens tidsrom. Det er krevende på en ny måte. Hodet koker over, øynene svir og kroppen skriker etter bevegelse.

Elevene er like pliktoppfyllende og logger seg på til avtalt tid, de gjør sitt beste for å besvare oppgavene vi har laget, de spør om det er greit at de tar pause, de teller minuttene og passer på at ingen logger av før klokka er der. De største har innleveringer i alle fag, skypediskusjoner og faste tidspunkt med oppmøte på nett flere ganger i løpet av dagen. De er kanskje akkurat like slitne som oss voksne, men de henger på, alle sammen. Det er bra, men er det riktig akkurat nå?

Etter de siste dagers planlegging, hjemmekontor og nettundervisning, slår det meg at vi kanskje er i ferd med å glemme noe vesentlig. I all iveren etter å gjøre jobben vår på best mulig måte og legge til rette for å følge læreplanen, må jeg spørre meg selv og oss alle – husker vi på selve mennesket oppi dette? Oss selv, våre barn, våre elever og alle våres familier?

Jeg tenker at vi ikke må tro at dette bare dreier seg om å flytte undervisningen fra skolen og hjem og lære oss å undervise på en annen måte over natten. Det er ikke så «enkelt». Det i seg selv er en omveltning. Men – det er mer: Ingen av oss KAN denne surrealistiske verdenen vi plutselig kom til. Vi må alle lære oss å «leve på nytt» i et samfunn som plutselig er helt annerledes enn vi er vant til. Vi vet ikke engang hvordan morgendagen skal leves. Vi vet ikke hvilken hjemmeskole elevene jobber i. Hvordan er det der hjemme? Er det mulig å konsentrere seg? Hvem bekymrer de seg for? Hvem må de ta hensyn til? Det er så mange ting vi ikke vet.

Jeg tenker at det er viktig at vi nå husker på at denne situasjonen har utallige sider, og at vi gir rom for at både barna og vi voksne gradvis får lære oss å mestre denne nye tilværelsen og ta til oss den helt nødvendige læringen som faktisk må til for å takle denne nye tilværelsen på en hensiktsmessig måte.

Jeg kjenner selv på avmakt noen ganger, usikkerhet og av og til frykt for alt dette som vi ikke vet hva er, hvordan det blir, hvor lenge det varer. Jeg ønsker at det bare skal gå over like fort som det kom, og at livene våre går tilbake til normalen over natten. Men det gjør det ikke. Og jeg kjenner at jeg blir overmannet av disse tankene noen ganger, og da trenger jeg tid til å reflektere for meg selv, sammen med barna mine, med kjæresten min, med foreldrene mine eller med kollegaene mine.

Trygghet er en forutsetning for god læring, så kanskje kan den perfekte, fullspekka planen vente litt, til vi alle er litt tryggere? Kanskje noe av det viktigste vi kan fokusere på nå, er å ta vare på hverandre, vise omsorg, dele tanker og legge merke til de små, fine øyeblikkene og sette pris på dem. Spille den runden med Ludo, gå den turen i skogen sammen med barna, ta den telefonen til bestemor. Kanskje er det viktigste nå å bygge trygghet i en tid som for veldig mange føles utrygg.

I morgen skal den viktigste oppgaven for mine elever være å ringe en de er glad i og snakke så lenge de vil – midt i skoletiden.Ta vare på deg selv og de du er glad i! Det er det viktigste akkurat nå.

Innlegget ble først publisert på Laila Iversens facebookprofil


Artikkeltags