Helgelendingen brukte en lederartikkel forleden til å fokusere på det voksende utenforskapet blant unge mennesker. Samme dag var det et oppslag på vefsn.no om unge Sunniva Mårtensson som strever med psyken og som ikke får hjelp. Sunnivas fortelling er en glimrende illustrasjon på det lederartikkelen peker på. Det jeg finner underlig er at forskerne ikke forstår hvorfor utenforskapet øker ...

Er det bare meg som reflekterer over hvorvidt det vil gjøre en forskjell på resultatet om fokuset er på problemet eller på løsningen? Er det bare meg som synes det ser mer ut som at vi har et problematisk menneskesyn og virkelighetsforståelse?

Er det bare meg som har reflektert over om det vil gi forskjellige resultater om vi fokuserer på a) å bli kvitt utenforskapet blant unge eller om vi fokuserer på b) å hjelpe unge til å finne seg selv, sin vilje og sin drivkraft og styrke og støtte evnen deres til å stole på sin indre, naturlige veiledning? Personlig tror jeg vi ville kommet opp med helt andre tiltak på utfordringene dersom vi ristet oss løs fra problemfokuset vårt og valgte tilnærmingen under b)

Er det splinten hos ungdommene vi ser, mens vi overser bjelken i våre egne øyne? Kanskje det er VI VOKSNE som trenger å endre vanetankene og perspektivene våre? Hva om vi rettet søkelyset mot oss selv i større grad og ble mindre kritiske overfor hva andre har lyst til å gjøre med livene sine?

Kanskje ikke systemene vi har skapt er så perfekte som vi liker å tro? Kanskje skolesystemet vårt er mer enn modent for nytenking? Kanskje psykiatrien egentlig ikke er egnet til å hjelpe folk slik som den fungerer i dag? Et betimelig spørsmål å stille så lenge folk tar livet sitt mens de er i psykiatriens varetekt, ikke sant? Kanskje systemene vi har utviklet bygger på et menneskesyn som er gått ut på dato?

Kan det være at utdaterte systemer hindrer de mange dyktige fagfolkene å gjøre den gode jobben de er kapable til å gjøre? Og som de har LYST til å gjøre! Både i skolesystemet og helsesystemet. Om vi bare hadde gitt dem TILLIT fremfor rigide kontrollsystemer ...?

Kanskje skolens fremste oppgave ikke er å produsere arbeidskraft, slik politikerne synes å mene. Hva om vi gjorde det til skolens oppgave igjen å hjelpe den oppvoksende slekt til å blomstre som de gagns menneskene alle er når vi entrer dette livet – fremfor å presse dem inn i begrensende oppfatninger om hvordan de må være for å bli akseptert? Kanskje de ikke befinner seg vel med alle begrensningene vi påfører dem?

Kanskje det ikke er no’ feil med folk bare fordi de strever med noe? Kanskje vi heller kunne se på folks «problemer» som voksesmerter i en utviklingsprosess? Hva om vi bestemte oss for at når noen strever med noe, da iler vi til for å støtte og hjelpe på deres egne premisser – uansett hva det måtte koste av tid og penger? Rett og slett fordi vi forstår at de menneskelige ressursene ER økonomien vår ... Og fordi vi erkjenner at det er dårlig økonomiforståelse å ikke hjelpe ...

Jeg tror vi har MYE å hente på å se etter folks ressurser og dyrke dem, fremfor å være så fikserte på det vi mener er «riktig» og «sant» og hele tiden måtte endre på det som avviker fra dette. Jeg tror vi har MYE å hente ved å akseptere folk slik som de er UTEN å definere forskjeller som problemer.

Jeg tror også vi har MYE å hente på å akseptere at det som er viktig for meg ikke trenger å være viktig for deg. Jeg tror at dersom vi bestemmer oss for å akseptere at mangfold er noe som hører livet til, vil mange problemer ikke engang dukke opp.

Hva om vi bestemte oss for å droppe fordømmelse og aksepterte hverandre i stedet? Hva om vi ble mye mer opptatt av å gjøre det beste ut av det som er? Tror du vi ville finne andre tiltak og løsninger da?

Det tror jeg. Da tror jeg vi sakte, men sikkert, ville oppdage at det utenforskapet som holder på å slå alvorlige sprekker i demokratiet vårt, stille og rolig forsvant ...