Gå til sidens hovedinnhold

Velstandens pris - Fra Røssåga til Øyfjellet

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


I år er det 66 år siden Nedre Røssåga Kraftverk ble satt i drift og den første vannkrafta gikk ut fra turbinene. Seks år senere var Øvre Røssåga også i produksjon. Med dette var den viktigste forutsetningen for Stortingets ambisjon om kulturell og økonomisk utvikling av Helgeland på plass.

Strategien for å innfri ambisjonen var ved siden av å skaffe lys og varme til flere tusen husstander i 19 kommuner på Midt-Helgeland, også en storstilt industrialisering der enorme mengder elektrisk kraft var nødvendig.

Norsk Jernverk ble etablert I Mo i Rana, og i Mosjøen kom etter hvert Mosjøen Aluminiumverk. Blanke kraftlinjer krysset fjellene fra Korgen fra nord og til sør, og produksjonen av vekst og velstand for befolkningen skjøt fart.

Arbeidsplasser ved verkene alene løp opp i tusener ansatte, og omfattende arbeide med infrastruktur og boligbygging gav indirekte tusener nye. Helgelendingene oppnådde på få år en trygg tilværelse for sine familier i egen bolig og med sikkert arbeid. De positive ringvirkningene for nabokommunene er umulige å tallfeste.

Absolutt ingenting av noen ting i denne utviklingen hadde vært mulig uten å temme Røssåga. Men det hadde en høy pris. Hele Røssvatnet ble neddemt, og hele 90 gårder ble berørt. 23 av disse ble satt under vann. Disse ble enten flyttet eller måtte bygges på nye tun. Etter dagens standard var gjennomføringen av neddemmingen en hastig og brutal prosess.

Gårdene som ble neddemt hadde stått i generasjoner, og folkene var en del av den gamle nordlandske bondekulturen. Likevel stilte ingen spørsmål om hvorvidt neddemmingen krenket deres mulighet for kulturutøvelse. Ikke engang de selv. De aksepterte nødvendigheten, tilpasset seg, og betalte prisen for folks arbeid og velstand.

I disse dager er vi vitne til ferdigstillelsen av det store vindkraftanlegget på Øyfjellet. For oss som i en mannsalder har hatt hjerte og sinn i industrien, er oppstarten av turbinene en svært gledelig begivenhet som føyer seg naturlig inn i industritradisjonen i Vefsn, en tradisjon som dessverre etter hvert har falmet noe. Likevel ser mange av oss en klar lysende linje fra Røssvatnet til Øyfjellet.

Også anlegget på Øyfjellet har medført store naturinngrep og utløst til dels stor motstand. I dette tilfellet har uenighet spesielt oppstått mellom utbygger og samene som hevder at vindturbinene krenker deres kulturutøvelse og rett til å drive sine rein gjennom området til og fra beite.

Der Røssågas kraft sto for etableringen av Mosjøen Aluminiumverk, står Øyfjellets kraft som sikring for verkets framtidig drift. Ingen virksomhet i Vefsn har vært i nærheten av Verkets betydning for regionen. Bare industrien kan være den naturgitte drivkraft for arbeid, befolkningsvekst og velstand, og industrien vil alltid være avhengig av stabil tilgang på ren og rimelig elektrisk energi.

Vann- og vindkrafta imøtekommer dette behovet i fullt monn. Å begynne å tukle med disse grunnleggende forutsetningene er bent ut en fatal handling. Det er selvsagt en helt legal rett å være motstander av vindkraft, men neppe legalt at motstanden blir så blind at en ender opp med å bli historieløs.

Etter hvert som klimaendringene og det grønne skiftet skyter fart, vil vi se at omfanget av de nødvendige tiltakene er så globale og radikale at vi vanskelig kan fatte det. Vi snakker rett og slett om en omstilling med sikte på dekarbonisering av all menneskelig virksomhet og aktivitet.

Ingen må tro at noen, verken grupper eller enkeltpersoner, kan gå uberørt gjennom et slikt skifte som kan strekke seg over mange tiår. Neppe noen kan i framtida påberope seg retten til å utøve sin næring på samme måte som forfedre har gjort det gjennom hundreder av år. Ved kompromissløst å bite seg fast i gamle seder og skikker - uten evne og vilje til den minste endring - vil slik argumentasjon etter hvert miste sin relevans i meningsbrytingen.

I jubileumsboka til kommunen fra 1962 skriver Kasper Sæterstad på vegne av røssvassværingene:

"Mange kjenner det nok slik at dei har lagt eit tungt offer på samfunnets alter. Men røssvassværingane klagar ikkje og gjev ikkje opp. Dei vil bygga og bu her, og dei vil skapa og arbeide for mest mogleg trivnad for seg og sine. Dei vil og leggja det best moglege grunnlag for komande slekter."

Magne Løkås, pensjonist, Mosjøen

Kommentarer til denne saken