Valg, velgere og en usynlig kontrakt

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Jonas eller Erna, avgjørelsen nærmer seg med stormskritt. Det er drøyt to uker igjen til valget og panikken er i ferd med å bre seg alle andre steder enn i Senterpartiet. En kø av politikere fra Nordland er sugne på en stortingsplass, men strek settes etter at ni representanter har fått klarsignal og passord til herligheten. Innspurten kommer til å bli travel for alle som har en tingplass i sikte. Andre som i utgangspunktet aldri hadde en sjanse, kan ta det med ro.

Opptakten til et valg er omtrent som innspurten til jul, like forutsigbar og med faste ritualer. Akkurat nå er politikere og politikernes uatskillelige tvilling – det evig kaklende kommentariatet – opptatt av dem som sitter på det berømmelige gjerdet. Å sitte på gjerdet er en omskriving av å ligge på sofaen og lure på hva som vil gagne land og folk de neste årene. Fire nye år med Erna og hennes tidvis uryddige haleheng, eller ditto med Jonas og hans nye koster som skal prioritere velferd for alle framfor skattelette til de aller rikeste. Jo takk, vi har fått det med oss nå.

Stortingsvalg skiller seg fra lokalvalg på flere helt vesentlige punkter. For det første er det mer spennende når folk du vet av og kanskje kjenner stiller til valg. Nabo mot nabo, bydel mot bydel. I tillegg kan det gis ekstrastemmer, og før kunne du i tillegg stryke dem du ikke tålte trynet på. Dette gir valget en helt annen dynamikk og velgerne en mulighet til å påvirke hvem som faktisk skal sitte i kommunestyret og representere oss. I tillegg er de valgte nær sine velgere, og fullt mulig å få i tale – også når det ikke er valgkamp.

Den største forskjellen mellom lokalvalg og stortingsvalg er imidlertid valgmuligheten. I dag er det åtte partier på Stortinget. Det vil det være også de neste fire årene, med et mulig unntak for Rødt som kan kapre et mandat, og Venstre og Miljøpartiet som begge lever farlig rundt sperregrensa. I tillegg finnes det en ugjennomtrengelig jungel av småpartier som de færreste har hørt om og langt mindre forbinder noe med.

Nordlendinger som ønsker å avgi stemme på valgdagen har 17 lister å velge mellom. Både Piratpartiet og Partiet De Kristne stiller til valg igjen. Navnet på de siste gir en pekepinn på hva de er monomant opptatt av, mens man skal være mer enn gjennomsnittlig interessert i Datalagringsdirektivet for å skjønne Piratpartiets berettigelse. De fikk over 9000 stemmer i 2013, og det ga dem åpenbart blod på tann for å fortsette kampen for personvern på nett samt bedre bruk av IT og teknologi. Alt dette er vel og bra, men det finnes annet folk som vil på Stortinget også bør ha en mening om.

Det stopper ikke der. Nordlendinger kan i tillegg gi stemmen sin til Helsepartiet, Liberalistene, Alliansen og andre obskure småpartier som stiller til valg. Hvorfor de får stille liste, og slipper til i valget når sjansen til å komme inn på tinget er langt mindre enn mikroskopisk, kan man jo bare spekulere på. En forklaring kan være et ønske om at det norske demokratiet fortsatt skal være verdens beste, og at alle skal ha samme teoretiske mulighet til å gjøre sitt syn gjeldende i nasjonalforsamlingen.

Om drøyt to uker er det over. Politikerne trekker seg tilbake og feirer sine triumfer, alternativt slikker sine sår. Samtidig er den usynlige kontrakten mellom velgere og de valgte beseglet. Den er bekvem for de valgte, men tilsvarende problematisk for oss velgere. For nå ser vi knapt en stortingsrepresentant før det braker løs igjen om fire år. Det er et langt større demokratisk problem enn muligheten for å gå seg vill i en jungel av småpartier i stemmeavlukket på valgdagen.

Artikkeltags