– Vi har faktisk tre dugnader gående i Herringen for tida. Bygdadagan, fiberutbygging og crossbanen. Ikke verst, sier Cicilie Brørs, ganske fersk leder for Herringen bygdahus. Det er tirsdag kveld i dette så godt som innerste av indrefilet av Vefsn.

Ikke mer enn 19 kilometer fra sentrum, men i nøyaktig like mange varmegrader, har en gjeng ihuga dugnadsfolk begynt å sjaue til de tradisjonsrike Bygdadagan, som er nær ved å åpnes når dette trykkes.

Bygdadagan staves med tre A’er, og spør du publikum pleier nok det store arrangementet å stå til samme karakter. Kanskje ikke så rart. Det sitter i fingrene, dette enorme arbeidet som gjøres for hverandres trivsel. Cicilie flyttet heim for to år siden, og hun er gjerne skårunge på dugnad.

– De fleste her er mye mer garvet enn meg, sier Cicilie mens hun bidrar i bæringa av beinrangelet til teltet der utstillerne skal stå tett. Mens ei aldri så lita maurtue kopler og skrur etter beste evne, sørger veteranen Henning Ånes for nyklipt gress, omtrent der inngangen skal være. For 79-åringen er det utenkelig å sitte heime på en dugnadskveld.

– Å gjøre noe for bygda føles veldig verdifullt. Jeg har vært med fra starten. Mange nye har kommet med i den gamle gjengen, sier Henning.

Bondegård uten bingo

En mann spør i løpende forbifart om det finnes ei gardintrapp i nærheten. Henning peker og trappa ser dagslys. Dette glimtet kan gjerne være bekreftelsen på Cicilies lederfilosofi.

– Det er ikke om å gjøre å være sjef. Folk tenker selv og arbeidet går unna, sier Cicilie, som ikke var redd for å hive seg uti da Turid Myrnes Olaussen sluttet som leder etter 18 år.

– Man må jo stå på. Hvor farlig kan det være, spør Cicilie ut i sommerlufta. Hun har brukt Facebook og noen plakater til innkalling. Fra sidelinja fortelles det at tirsdag er den roligste dugnadskvelden, mens det blir tettere onsdag og direkte folksomt torsdag. Sakte, men sikkert, og garantert i noen rykk og napp, blir Bygdadagan til å kjenne igjen.

Barnas bondegård er obligatorisk med kyr, kalver, kaniner, høns, sau, ender, hesteridning og høyhopping, og ellers selvfølgelig loppis, alskens boder, båtbygging, spikking, klatring, konkurranser og skyting. Skiting blir det derimot verre med, ettersom årelangt press har brakt på det mer eller mindre rene at kua fort får fire nervøse, trege mager når ordet «bingo» nevnes.

Dagros har rett og slett vært knipen med ruka. Kanskje like greit at hun får gjøre sitt i fred?

Så trøtt som mulig

La oss heller snakke om mat. Seks kvinner har bakt og én har steikt det som til slutt ble nær 500 flatbrødleiver. Disse er pakket pent og skal selges til en likeså pris. Sprøtt snadder pleier å gå fort unna, i likhet med den betydelig våtere ganefryden.

– Vi kommer nok til å lage 1.000 potetklubb, sier Turid, den altså nylig avgåtte gammelsjefen, som ikke er fri for ansvar likevel. Hun administrerer fortsatt utleie av huset, og Turid går ikke av veien for å bekrefte at, jo da, hun har holdt i noen tråder hva maten angår. Også i år.

– Etter 18 år var det godt å slippe å ringe om dugnad. Det er DET man går trøtt av. Å mase, sier Turid, som i samme åndedrag roser folk for godt oppmøte. På det meste cirka 70 hoder. Ikke lite i ei bygd med cirka 300 innbyggere. Herringens egen Facebook-side er forresten opprettet som «lokal bedrift.» Det er nok ikke langt unna sannheten.

– Jeg kunne aldri i verden tenkt på å slutte med dugnadsinnsats for bygdahuset. Dette er hjertebarnet vårt. Jeg vet ikke hva vi skulle gjort uten dette samlingsstedet, sier Turid. Hun skulle gjerne bidratt også med besøksstatistikk, men telling har vist seg nærmest umulig.

– Vi er fantastisk heldig, og bortskjemt, med at det kommer så mange! Folk gleder seg, og det gjør vi også! Jo, trøttere vi er på søndag, jo bedre!

– Da er ryddinga gjort?

– Nei, vi rydder på mandag ...

Lønn for strevet

Tilbake på gårdsplassen er Sarita Heggedal og karene fremdeles i full sving med det nevnte teltet. Dette er Saritas femte dugnadsår. Hun kan bidra med så mangt.

– Når vi er ferdig her skal jeg bake kamkake. Vi får se om jeg klarer 200. Det skal i hvert fall bli en liten smak, sier Sarita, som ikke tror kamkakene vil hyre særlig lenge. Eller ...?

– Tja, kanskje vi skal ta svinpris?? Da varer de vel hele helga, sier Sarita og ler. Skribenten minnes flatbrødprisen, så lav at den ikke skrives, i stille håp om at damene tar til vett og tar seg skikkelig betalt for bakstkunsten. Dugnad behøver ikke bety at det ikke skal klinge i hvert fall litt i mynt. Eller plinge i Vipps, som heter i disse moderne tider. I helga skal mye heldigvis gjøres på gamlemåten, og noe kommer aldri til å opphøre. Henning Ånes smiler før han gyver løs på nytt gress.

– Dugnad er også god trim!

Dugnad

Dugnad er et felles utført, frivillig og ulønnet arbeid av betydning for fellesskapet eller en enkeltperson, skriver Wikipedia, som ifølge seg selv også regnes som en dugnad.

Ordet dugnad stammer fra norrønt og betyr hjelp, god gjerning, kraft.

Ordet er beslektet med norske «å duge.» I 2004 ble dugnad kåret til Norges nasjonalord av NRK.

Hakk i hæl fulgte ordene «jah!» på innpust, matpakke, hæ og koselig.

MUNTER MEKKING: Sarita Heggedal er i full sving med montering av beinrangel til messeteltet. Etterpå skal hun ordne kamkake. Kanskje til svinpris.
MUNTER MEKKING: Sarita Heggedal er i full sving med montering av beinrangel til messeteltet. Etterpå skal hun ordne kamkake. Kanskje til svinpris.(FOTO: )
ARTIG FØRR ONGAN: Håkon Benjaminsen Våg (9) tester Herringens egen zipline, like ved bygdahuset. Helga byr på rikelig med opplevelser for den yngre garde.
ARTIG FØRR ONGAN: Håkon Benjaminsen Våg (9) tester Herringens egen zipline, like ved bygdahuset. Helga byr på rikelig med opplevelser for den yngre garde.(FOTO: )
EN KLIPPE: Henning Ånes har vært på dugnad så lenge han kan huske. Å bidra i bygda gjør godt for både kropp og sjel for 79-åringen.
EN KLIPPE: Henning Ånes har vært på dugnad så lenge han kan huske. Å bidra i bygda gjør godt for både kropp og sjel for 79-åringen.(FOTO: )