(iSandnessjøen)

Leirfjord kommune har over lengre tid vært opptatt av aksen mellom Mosjøen og Sandnessjøen. Sandnessjøen og omegn har også vært en gjenganger i media den siste tiden. Dette i forbindelse med å gjøre seg attraktiv i sykehuskampen, noe som man i realiteten skulle tro inneholdt en solid strategiplan forankret i solide vedtak med vyer for femtiden. Sykehuset havner i Sandnessjøen, for mange var ikke dette noen stor overraskelse all den tid man så svært lite til Leirfjord kommune sine strategier i denne sammenheng, i alle fall noen som hadde håp om å skulle lykkes.

For der man i nabokommunen ser et engasjement fra privatpersoner og privatbedrifter i samarbeid med sin kommuneledelse og næringsforening, hvor man egenhendig prosjekterer et fantastisk konsept innen sykehustomter, så gikk kommuneledelsen i Leirfjord og nikket saktmodige langs aksen mot Sandnessjøen og omegn, og havnet til slutt i Sandnessjøen.

Kommunestyret vedtok i går å fortsatt satse uhildet på den samme aksen, bare enda mer sentralisert – enda mer strategiløst – og enda mer satsingsløst uten en strategiplan å lene seg på, ved å vedta nedleggelse av skolene Tverlandet og Ulvang.

For i det øyeblikket at alternativene for sykehustomtene ble lokalisert i Sandnessjøen, alle som en, vedtok altså Leirfjord kommune å nesten eliminere seg selv som en respektabel pendlerkommune med et pennestrøk. Dette med å si at Leirfjord kommune ikke har råd til at det skal bo barnefamilier i kretsene Ulvang og Tverlandet. Åpningstidene for SFO og barnehager ble i tillegg diskutert før det ble vedtatt nedleggelse av skolene, som også forteller en del om i hvilken ende prosessene starter hos administrasjonen.

Barnehagene i samme krets vil selvfølgelig oppleve et lavere barnetall allerede fra høsten av den åpenbare årsak at familier med skolebarn vil flytte. Allerede om nøyaktig ett år har den fremtidsrettede administrasjonen fått gjennomslag for sitt neste saneringspunkt, som vil være barnehagene i de samme grendene.

AP vil selvfølgelig stå i spissen med begrunnelsen «Dette må bare gjøres, det er slik våre fremtidsvyer er», samt mumlende fra FrP «Det er ikke noe paradis på jord i nabokommunene heller – mens de ironisk mot seg selv poengterer at den nye regjeringen nettopp har fått tilbake studietilbud på Nesna, som deres eget parti var med på å nedlegge» mens de med bismak av egen usaklighet etterpå rensker strupen og stemmer i AP sine julesanger.

SV vil antakelig nok en gang beklage og si «Vi har med bakgrunn i vår altfor lange fartstid innen politikken lagt ned så mange grendeskoler, og det har gått helt fint» og videre stemmer i julekoret bare på ulikt vers og en halv toneart under.

AP ønsker å overlevere makten i kommunen ved neste valg i en bedre tilstand enn den var da de tok over. De satser på den samme aksen og ikke minst Sandnessjøen og omegn.

Leirfjord kommune har i hver ende to samferdselsprosjekt som burde revolusjonert enhver kommune i landet. En ny moderne tunnel mot Toven og en spektakulær bru mot Sandnessjøen. I tillegg et ferjesamband mot Nesna. Akkurat det som gjør Leirfjords plassering unik for pendling.

Hvis man så ser på innholdet i kommunen så har man mot midten, det mange omtaler som sentrum, Leland. Der ligger det en skole, en barnehage og et sykehjem. Og en kommuneadministrasjon. Topptung sådan. Men den ligger i aksen. Strategien, den vet ingen hvor ligger.

Men skolene i distriktet utenom denne aksen, de legges ned. For kommunen velger å si at de ikke har råd til at det bor mennesker der. Hvem tar regningen? Jo, småbarnsfamilier og næringslivet i Leirfjord sine tilstøtende kommuner. Hvor Leirfjord kommune i all tid har vært prisgitt at Alstahaug kan stille med kulturliv, badeland, kino, idrettshaller og tilbud til barn og unge, tilfører man nå næringslivet langs samme akse å betale prisen for nedleggelse.

Samtidig gir man tilstøtende kommuner en gavepakke, riktignok innpakket i gråpapir i hui og hast uten bånd, i form av tilflyttende småbarnsfamilier med skjelvende håndskrift: God jul fra Leirfjord kommune.

Noen få politikere gikk i bresjen for å satse. Å tørre. De ser galskapen både i den manglende prosessen til administrasjonen og stresset fra resten av lokalpolitikerne med å fatte vedtak. Som ser fremover, og som ved flere anledninger har etterspurt strategien til administrasjon og ordfører. Det er helt tydelig at den ikke finnes. For prosesser og vedtak gjøres i omvendt rekkefølge, altså man gjør vedtak og starter prosessen etterpå. Slike ting vitner ikke om voksne mennesker som er satt til å styre en kommune, ei heller hvilke lover og regler som gjelder innen sitt daglige virke. Det er skremmende, men samtidig oppløftende å se at det er betydelig rom for forbedringer. Forbedringer som vil bli belyst ettertrykkelig fremover fra flere instanser.