Gå til sidens hovedinnhold

Tid for Nordland

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I Nordland er 40 av 41 kommuner distriktskommuner, og de fleste av dem har under to tusen innbyggere. Umiddelbart kan det virke som et argument for kommunesammenslåinger, men i realiteten er dette et av våre store komparative fortrinn. For hvem er det vi nordmenn besøker når koronapandemien hindrer oss i å reise utenlands?

Reiselivsnæringa i Nordland er basert på disse distriktskommunenes egenart og kultur. Det er hit folk vil dra, til Træna og Meløy, til Svolvær og Andøya. Vi har midnattssola, kvalen og verdens sterkeste malstrøm og det var til oss folk kom i fjor sommer. Nå forbereder vi oss på en ny sesong!

I Nordland trenger vi nasjonale virkemidler som er tilpasset naturressursbaserte næringer. I fjor fikk fylket tre prosent av de nasjonale midlene i Innovasjon Norge. Tre prosent! Når naturressursbaserte bedrifter skal helautomatisere drifta sånn at ikke engang sporden på fisken går til spille, men males til mel, så er det i dag ingen virkemidler som støtter opp om omstillinga.

Istedenfor å fokusere på å skape nye attraktive arbeidsplasser, å klatre i verdikjedene og innovere nye markeder, så er virkemiddelapparatet rigga sånn at de sterkeste får mer. I Nordland trenger vi å ta i bruk det som allerede er innovert for å komme videre. Hvor er virkemidlene til dette? Landsmøte, vi trenger regionale utviklingsmidler til våre distrikter.

Så til et tema som får fram gråten i mæ. I Nordland lever to av ti voksne utenfor arbeidsliv, utdanning og opplæring – og andelen unge uføre har økt dramatisk de siste årene. Dette bekymrer meg, for vi har all grunn til å forvente at tallene stiger post korona. Vi har i dag systemer som støtter ungdom gjennom videregående skole, men så er det stopp.

I denne overgangen er det ingen systematikk i at de som har fått hjelp gjennom videregående også hjelpes til videre utdanning eller inn i arbeidslivet. Det storsamfunnet har å tilby er uføretrygd. Mange unge har restarbeidsevne som ingen etterspør. Det er uverdig at storsamfunnets passivitet på denne måten forsterker våre unges utenforskap. Kjære landsmøte, det kan vi gjøre noe med. Og det skal vi gjøre noe med.

Et menneske er verdt hele verden. Når Kristelig folkepartis politikk realiseres, blir menneskeverdet ikke bare ord i festtaler, men omgjort til praktisk politikk. Derfor gleder jeg meg over å være en del av KrF-familien og derfor gleder jeg meg også til valgkamp.

Kommentarer til denne saken