HELT SJEF PÅ MIMRING: Are Andersen (t.v.) og Olav Jensen ledet Helgeland Arbeiderblad i hver sin mannsalder, og med 15 års samtidighet. Redaktøren og disponenten er ikke ofte innom avishuset, men historiene komme tett når de først møtes i deilig duft av gammel trykksverte.

To mannsaldre på lederplass

De ledet Helgeland Arbeiderblad i 24 og 26 år. Are og Olav setter ennå dagsorden. Over kaffen.
Av
Publisert

– Du vet, som pensjonist er hele dagen belagt hvis du for eksempel har en legetime, sier tidligere redaktør Are Andersen og ler sammen med den siste disponent Olav Jensen i et sjeldent møte på avishuset. Skribenten har gjort seg imponert over at gammelsjefene kunne stille til mimreprat på kort varsel, i anledning av at Helgelendingen, som Are og Olav faktisk har klart å venne seg til at avisa heter, har holdt det gående lenge. 90-årsjubileet blir behørig markert i spaltene som var både levebrød og livsstil for disse to karene, samt en ikke så reint liten hærskare av undersåtter som krydde av veteraner. Olav mener å huske at Helgeland Arbeiderblad på det meste hadde 68 årsverk, og Are mener at så kan stemme. Det skulle vel godt gjøres å være like enige om alt gjennom hver sin mannsalder i hver sin toppstilling, med kontor i hver sin etasje, men for å si det sånn, Are og Olav var på parti, og de ledet avisa i det som må kunne kalles glansdagene. Sommeren før Olav gikk av nyttårsaften 1999, spradet ansatte så vel som lesere rundt i T-skjorter som slo fast: «10.000, ikke uten meg!» Femsifret opplag var en milepæl. Det skjedde verken før eller seinere.

– I årene før vi nådde 10.000 gikk alt bare én vei. Vi steg og steg. Fantastisk artig, sier Are, som garantert kjente på adrenalinet også da markedssjefen med de sprelske ideene, Ewa Rosting Enge, ville ha redaktøren til å illustrere vedvarende stigning.

– Jeg måtte klatre i et tau i bergveggen på Baustein for å vise at det gikk oppover, sier Are, og Olav nevner ikke å ha misunt kollegaen denne lufteturen. Men han fikk kjenne avisa på kroppen, han også. Olav er nesten litt kry.

– Jeg har fortsatt arr etter brannsår på brystet!

HISTORIENS HUS: Her står Are Andersen utenfor avishuset i Fearnleys gate i 2004. Nå er alt ombygd, men fremdeles står Helgeland Arbeiderblads gamle logo på solskjermingene.

HISTORIENS HUS: Her står Are Andersen utenfor avishuset i Fearnleys gate i 2004. Nå er alt ombygd, men fremdeles står Helgeland Arbeiderblads gamle logo på solskjermingene. Foto:

Far og Torfinn

Uhellet skjedde en kveld på 1960-tallet, da vann og flytende bly skvatt dit det ikke skulle. HMS var ikke oppfunnet, så det ble ikke oppstuss, og det gikk vitterlig verre med andre.

– En kar fikk kuttet av en fingertupp i settemaskinen, og denne ble kremert i blygryta den ramlet oppi, minnes Olav, og det er umulig ikke å le litt. Den gang som nå bodde Olav i Lagmannsgata, vegg i vegg med det som var avishuset i Fearnleys gate, og en kveld måtte disponenten hoppe raskt over gjerdet. En mann hadde kjørt armen inn i pressa.

– Helt til albuen. Vi fikk ham sveivet ut, og jeg kjørte ham på sykehuset med kølsvart arm. De trodde det var koldbrann, men armen var forklemt og full av trykksverte, forteller Olav. Han er sønn av Einar Jensen, redaktør fra 1957 til 1980, en pressemann som var like mye gift med jobben som med Olavs mor Borgny, hun som ble korrekturleser på slutten av yrkeslivet.

– Hvis jeg skulle treffe faren min, måtte jeg gå på avisa, men han ville i utgangspunktet ikke ha meg der. Det var Torfinn Skogsaas som var min læremester. Han ga meg min første jobb, å klippe ut frimerker til Tubfrim. Jeg var 10–12 år og fikk min første yrkesskade. Vannblemme etter saksa, sier Olav. Torfinn Skogsaas ble både redaktør og disponent i 1934, og etter at Einar Jensen overtok redaktørkontoret i 1957, fortsatte Skogsaas som disponent helt til nettopp Olav overtok i 1974. Dette er en dyktig og pirkete mann som huskes godt.

– Torfinn var streng, nøktern og nøye, sier Olav. Kladdebøkene var avskjær fra pressa.

– Og vi måtte vise fram stubben av blyanten før vi fikk ny, sier Are. Karene setter ikke spørsmålstegn. Torfinn Skogsaas var tross alt mannen som startet med 65 kroner i lommen.

– Papirballen kostet 62. Da var det tre kroner igjen. Men i 1960 var omsetninga oppe i 850.000 kroner, sier Olav, som ble ansatt nettopp det året. Han arbeidet først med annonser og i ekspedisjonen, og Olav kunne nok ha jobbet enda lenger enn 39 år, men selv ikke revmatismesykdommen bekhterev fikk ham til å slutte brått.

– Jeg var godt forberedt på avgangen etter at jeg i fire, fem år hadde kjent på at dette ikke gikk an, hvis jeg ville ha et noenlunde godt liv som pensjonist. Jeg merket forskjellen godt, fra å stå på døgnet rundt til ikke å gå på jobb, men disse 20 årene har jammen gått fort, sier Olav. Are kjenner seg igjen i å telle på knappene. Etter 24 år som redaktør gikk han av i 2008.

– Det var mye tvil og tro rundt å skulle forlate redaktørkrakken, men etterpå kjentes det helt greit. Her er det litt vanskelig å finne riktig ord, men jobben ble jo en tralt. En vane. Jeg visste hele tida hva jeg gikk til.

Fast bestemt på Are

Når det er sagt var yrkeslivet i samme hus en trivelig og interessant reise helt fra Are kom inn som journalistlærling i 1965 til han gikk av for godt i 2010, etter å ha loset både Helgeland Arbeiderblad og Rana Blad inn i nye lokaler.

I dag sitter til og med sjefredaktøren i åpent landskap, der han i kombibruk med direktørstillinga styrer både børs og katedral, noe som lenge var utenkelig i norsk presse, men som likevel ikke er så nytt som vi kunne trodd. En rask titt i Einar Jensens bok «En milepæl», skrevet til avisas 50-årsjubileum i 1969, gir altså kunnskap om at Torfinn Skogsaas var eneleder, et ord som riktignok ikke var oppfunnet, men like fullt, fra 1934 til 1957. Nok om det, for nye tider har kommet med så mangt, og Are gjør seg ikke til en syvende far i avishuset som mimrer selvgodt om gamle dager.

– Jeg har faktisk enorm sympati for at man etter innstramming og nedbemanning ikke har like stor mulighet til kritisk journalistikk og refleksjon som før. Flatene skal fylles fort og pøses ut, også på nett. Dette kan ikke være lett, og det er klart at når man skal lage store næringslivsblekker for å selge annonser, beslaglegger det ressurser fra nyhetene, sier Are og legger til at dette ikke bare gjelder Helgelendingen.

– Nei, det gjelder alle avisene, sier Olav.

– Og jeg har ikke noe godt svar på hvordan man kunne gjort det annerledes. Uten inntekter blir det ikke penger til å lønne folk for å lage avis, sier Are. Han ble journalist i ei tid da det politiske engasjementet i Mosjøen var enormt, både på rød og blå side. Are tenker høyt om at AUF, eller AUL som det het, samt Unge Høyre i Mosjøen var blant de største lagene i landet. Selv havnet han ganske tilfeldig på journalistlinja på LOs folkehøyskole i Sørmarka, og han gikk i tre års læretid som egentlig var full jobb med krevende kveldsvakter i Helgeland Arbeiderblad. På tidlig 1970-tall var Are sågar aspirant i A-pressens Oslo-redaksjon, hvor han rapporterte heim fra både Stortinget og Folkets Hus, og i den nevnte 50-årsboka sitter Are med lang, krøllete telefonledning og er en travelt opptatt redaksjonssekretær, ei stilling som langt på vei tilsvarer dagens nyhetsredaktør, med ansvar for daglig oppfølging av redaksjonen.

– Da Eirik Moe sluttet som redaktør i 1984, var vi egentlig fast bestemt på at det var Ares tur. Han hadde lang erfaring, god kontroll på lokalsamfunnet, og så var han jo en høvelig kar, forteller Olav.

PÅ KONTORET: Olav Jensen tok plass som disponent i Helgeland Arbeiderblad i 1974. Her er vi i 1999, hans siste arbeidsår i avisa.

PÅ KONTORET: Olav Jensen tok plass som disponent i Helgeland Arbeiderblad i 1974. Her er vi i 1999, hans siste arbeidsår i avisa. Foto:

Meninger om det meste

Og slik ble det, etter at en annen intern søker trakk seg for å gi styret en lettere jobb. Det har vært noen harde tak i årenes løp, men dette kan stå som et godt eksempel på en lojal HA-stab. En bedrift som hadde flere titalls ansatte med både 30 og 40 års fartstid, må jo nødvendigvis ha sørget for trivsel, selv om lønnsoppgjørene ikke alltid var de beste, for å si det forsiktig.

– Jeg hadde mange ganger lyst til å gi bedre lønn, men det fantes ikke nok penger, sier Olav. Skal vi kalle det et politikersvar? Helgeland Arbeiderblad brøt med partiorganisasjonen under Eirik Moe, som var redaktør fra 1980 til 1984, og det var redaktøren selv, ikke eierne, som tok beslutninga.

– Ganske spesielt, sier Are, gammelredaktøren som selvfølgelig fremdeles både tror og mener hva han vil. Og nå kan han ikke dy seg.

– Jeg var enig i at avisa ikke skulle være et organ for et parti, men gjerne for ei samfunnsholdning. Når jeg hører at det flagges uavhengighet må jeg si at jeg tviler på hvor reelt det er. Dette er noe som sitter i veggene, og igjen, ikke bare i Helgelendingen, sier Are, og sammen med Olav tar en snartur innom arkivrommet i Vefsnveien. Det lukter god gammeldags avis. I en utgave fra 1936 finnes Lydia Olsruds annonser på rim, og det mimres om stor oppfinnsomhet i godhjertet jævelskap ansatte imellom. For eksempel søkkvåte, stivfrosne skjerf i vinterkulda, hatter med vann som ble festet i taket med dobbeltsidig limbånd, og slips som ble lurt så langt inn i framkallingsmaskinen at den pent kledde mannen til slutt sto med haka nesten i fixervæska.

– Det var viktig å være korrekt antrukket, sier Are og Olav, og ler igjen. Vi spør ikke om hvor de er på vei, men klokka nærmer seg 11, så det kan muligens lukte mer kaffe.

– Vi er en gjeng som møtes på hotellet fem ganger i uka. Vi prater om alt mulig, og har ennå meninger om det meste, sier Olav Jensen. Are Andersen er med i en annen kaffeklubb.

– Jeg har klokkertro på at pensjonister må treffe folk, og ikke melde seg ut av samfunnet! Derfor har jeg blant annet vært involvert i «Årbok for Helgeland». Jeg vil gjerne skrive, men ikke stresse etter blålys.

–Rykker det aldri i journalisten i deg?

– Jo, det hender. Og det går fort over.

Artikkeltags