– Min nullvisjon er at ingen barn som er pårørende skal være alene. Så da er vi enige om at ingen barn skal stå alene i Vefsn, ikke sant? sa Kristiane Myckland Hansson fra scenen tidlig i sitt foredrag om barn som pårørende til en fullsatt sal mandag kveld.

Hun åpnet med å fortelle om egne erfaringer knyttet til det å vokse opp med å være pårørende til sin egen mor. Hanssons mor hadde Lupus, en sykdom som kan ramme alle vev i kroppen, mest vanlig sees angrep på hud og slimhinner, ledd, nyrer, bloddannende vev og nervesystem. (Kilde: Felleskatalogen).

– Det er en revmatisk-somatisk sykdom. Men vi merket at det var noe annet, og tror at hun var deprimert store deler av min oppvekst. Det er vanskelig for meg å snakke om, men jeg må være åpen, for ellers kan jeg ikke forvente at andre skal være det, sier hun.

Moren hennes døde i 2004, da Hansson var 24 år. Hansson er i tillegg fagperson. Hun er doktorgradsstipendiat ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo, forfatter og foredragsholder. Foredraget hennes mandag kveld het «Barn som pårørende- betydningen av å bli sett».

Lytte, validere og tåle

– Hva kan voksne gjøre for barn som er pårørende?

– Det er viktig at alle barn sees og høres, og får møte trygge voksne som er villige til å lytte. Voksne må kunne validere følelsene til barna, det tror jeg er viktig. Så må vi voksne tåle å høre på barna. Det er barna som betaler for det dersom vi voksne får berøringsangst for vanskelige tema, oppsummerer Hansson til Helgelendingen før foredraget sitt.

– Det er også viktig å huske at søsken kan oppleve en situasjon veldig forskjellig. Kanskje synes en det er vanskelig å ha med venner hjem fordi pappa drikker for mye alkohol, mens den andre synes det er vanskelig at faren aldri er med på fotballkamp, fortsetter hun.

I tillegg mener hun at barn må fritas fra ansvaret knyttet til foreldrene eller andre voksenpersoner sine utfordringer.

– Barn må også få vite at det ikke er deres skyld at noe vanskelig skjer rundt dem, sier Hansson.

Hun understreker at hun forstår at mange synes det er vanskelig å prate om kreft, psykisk sykdom og problemer med rus.

– Det er sikkert lett for meg å si hvordan det skal være fra bakrommet på kulturhuset, og jeg har ikke noen oppskrift. Mange ganger kan voksne rett og slett spørre hvordan det går med barn i den situasjonen de er i. Barn har ofte ikke språket selv for å si noe på eget initiativ. Om barna kanskje ikke vil snakke om det den første gangen noen spør, kan det hende det åpner noe i dem, og at de vil prate med noen andre eller tredje gang de spør, sier Hansson.

Mange voksenpersoner rundt barna kan være ressurser i hverdagen. Som mor og fagperson har Hansson lagt merke til at mye har endret seg fra hun selv gikk på skole.

– Barn som pårørende og psykiske vansker er i mye større grad enn før et tema som løftes naturlig. På skolen til den ene sønnen min for eksempel, spør helsesykepleieren alle ungdommene hvordan det går med dem og hvordan de har det hjemme. Det bidrar til å ufarliggjøre temaet og at det skapes et rom der barna kan komme til med sine bekymringer og strev, sier hun.

Ikke lovpålagt

I foajeen sto Vefsn kommune med sine barneansvarlige og ga ut informasjon om barn som pårørende i Vefsn kommune. Det er de som arrangerer konferansen.

– Vi har denne konferansen fordi vi har et prosjekt gående i kommunen hvor vi prøver å implementere arbeid med barn som pårørende. Nå er det lovhjemler om at det skal være barneansvarlig i helseforetakene, men ikke i kommunene. Vi møter barna der de er, og ivaretar dem som pårørende. Vi vil få det opp på dagsorden, for vi ser at temaet følges ikke opp og fanges ikke opp nok, sier Therese Mathisen, barneansvarlig koordinator i Vefsn kommune.

Hun ble også dratt opp på scenen av Tor Martin Leines Nordaas som ledet konferansen.

– Jeg synes det er helt fantastisk at det er så mange her og setter av tid til et så viktig tema. Ingen barn skal være nødt til å stå alene i noe vanskelig, sa Mathisen og fikk alle barneansvarlige i Vefsn til å reise seg.

– Får dere mange henvendelser? spurte Leines Nordaas.

– Altfor få! Folk trenger ikke henvisning for å ta kontakt. Vi vil vise at vi er et lavterskeltilbud og tar gjerne imot flere, konstaterer hun.

Bevissthet

– Det er veldig bra at Vefsn kommune setter dette på dagsorden. Vi trenger en større bevissthet, roser Hansson.

Hun er klar på hva hun mener om barneansvarlige i kommunene.

– Jeg mener det burde være lovpålagt med barneansvarlige i kommunene, for vi ser at det ofte trengs lovhjemler for å få ballen til å rulle.

– Hva håper du blir virkningen av en slik konferanse?

– Jeg håper å skape bevissthet rundt temaet, og at folk tar med seg inspirasjon til jobben framover. Greier vi det for noen, er det verdt den humpete Widerøe-turen hit. Men Mosjøen er et veldig fint sted altså, med nydelig natur og mange hyggelige mennesker, understreker hun.

I tillegg til foredraget fra Hansson, snakket Abid Raja om sin historie og boken «Min skyld», og Tor Martin Leines Nordaas holdt en sofasamtale med dem.