(iSandnessjøen)

Da jeg var i debatt med blant andre Ingvild Kjerkol i Sandnessjøen i fjor høst, må jeg innrømme at jeg fikk et positivt inntrykk av politikeren som vi da antok var den sannsynlige helseministeren dersom det ville bli et regjeringsskifte. Som vi vet kom dette skiftet, og som ventet var det Kjerkol som overtok stafettpinnen etter Bent Høie, men jeg hadde tro på at Kjerkol både hadde innsikten og kraften som trengs for å holde styringen i denne og lignende lignende saker.

Det viste seg å være en solid feilslutning.

Mens vi i de forskjellige høyrelagene var vant til en helseminister i Bent Høie som både var tilgjengelig, tydelig og som hadde særdeles god innsikt i den kompliserte sykehussaken, ser de lokale arbeiderpartilagene ut til å ha blitt avspist med en minister som ikke skjønner saken, som ikke ønsker å skjønne saken, men som til gjengjeld mest av alt ønsker seg fred og ro. Det later til at hun tror at å ha ansvar er det samme som å ta ansvar. Kjerkol er utilgjengelig, mens hennes forgjenger gjorde et poeng ut av å høre på og snakke med lokale politikere og engasjerte.

For sykehussaken står det nå klart at fjorårets regjeringsskifte var en tragedie. Ingvild Kjerkol ser ikke ut til å føle noe eierskap til beslutningen om nytt Helgelandssykehus, og mens hun i fjor sa at hun ikke skal ha noen omkamper, har hun tydeligvis ingen problemer med at det spilles ekstraomganger inn i det uendelige.

Jeg sier ikke at jobben hennes er enkel. Helgelandssykehuset er ridd av en ledelse som rett og slett er skrekkelig dårlig. Økonomien i Helgelandssykehuset har alltid vært på stell, rekruttering og fagmiljø, arbeidsmiljø og omdømme, alt dette har vært bra i Helgelandssykehuset. Jeg skal være forsiktig med beskrivelsene av dagens situasjon, men som vi vet er økonomien kjørt i grøfta samtidig som store investeringer står for døren. Fagmiljø på det ene sykehuset angriper fagmiljø på det andre, noe som burde være fullstendig uhørt og en lavthengende frukt å plukke for ledelsen, hadde det ikke vært for at slike handlinger passer greit inn i ledelsens egen vilje. Som er å spille ekstraomganger. Det handler om å trenere og uthule Bent Høies vedtak, og å sørge for at sykehuset i sør får så dårlige betingelser som mulig.

Det er verdt å merke seg at Bent Høies beslutning ikke var noe han hadde tatt ut av løse luften. Den var forankret i vedtaket til Helse Nord, som igjen kunne støtte seg på blant andre Fylkestinget i Nordland. Der stemte representanter fra Rana og Alstahaug, og fra resten av Nordland, på Sandnessjøen og omegn som hovedsykehus i en tosykehusmodell – et vedtak som for en stor del ble utformet av fylkesrådet under ledelse av Kjerkols partifelle Tomas Norvoll. Ett sykehus på to lokasjonene, og begge lokasjonene må fungere for at dette skal fungere. Ja, vi skal ha et sterkt sykehus i Mo i Rana, som har grunnlag for å drive utvikling, som kan rekruttere godt, og som er et godt sted å komme for pasienter fra Helgeland. Men det må vi også ha ved det andre sykehuset. Innsatsen for å imøtekomme denne delen av Høies vedtak har vært svært lite troverdig.

Beskjeden om å flytte ledelsen til Sandnessjøen burde for eksempel ikke være så vanskelig å tolke, men det lemfeldige forholdet forrige administrerende direktør hadde til slike beslutninger synes godt nedarvet i dagens lederorganisasjon. Dette skal simpelthen ikke gjennomføres. Styret i Helgelandssykehuset, med sin leder, klarer ikke å håndtere utfordringene, og slik fortsetter det. Det er helt utrolig at vi fortsatt diskuterer, dette, og hele situasjonen roper på helseministeren. Men hun vil ikke svare.

Da vi etterlyste handling fra Høie, fikk vi det. Han kunne ikke bestandig fortelle oss det vi helst ville høre, men vi fikk klar tale fra en mann som var til å lite på. Kjerkol fremstår til sammenligning som fullstendig handlingslammet. Og når hun en sjelden gang våger seg ut for å kommentere styrevedtak eller annet, går det selvfølgelig også galt, noe man i Kristiansund kan skrive under på.

Jonas Gahr Støre sa nylig at han var glad for at det var lenge til valg. Det bør nok helseministeren også være. Men for oss som må forholde oss til følgene av dagens politiske ledelse, noe vi også har fått kjenne på i utallige andre saker gjennom det siste året, er tre år lang tid å vente mens helseforetaket vakler og truer med å klappe sammen når som helst.

Stig Tore Skogsholm, Fylkestingsrepresentant for Høyre i Nordland