Er jeg foreldretrener for meg selv?

Jeg har vært foreldretrener i barnefotballen siden 2012, først på jentesiden, så på guttesiden. Jeg har også vært trener for et PU-lag, jeg har hatt 15–16 åringer, junior og senior. Av fire klubber i Vefsn har jeg representert dem alle. Og for dem som har vært på kamper jeg har vært involvert i tidligere, dere har garantert hørt meg. Sånn var jeg. Før.

Nå er jeg i Olderskog idrettslag. Foreldretrener, trenerveileder, tidligere sportslig leder, samt sitter i styret. En over snittet interessert sjel vil nok mange si. Jeg er enig. Jeg er veldig engasjert. I barna. I trenerne. Og i klubb. Heldigvis er jeg veldig glad i fotball. Det beste med fotballen etter mitt syn er når spillere og trenere opplever mestring. Uansett nivå. Og så er det en lagidrett. Det handler om å gjøre hverandre gode. Klarer vi det i fotballen, påstår jeg det vil betale oss tilbake igjen i voksenlivet, både jobb og privat. Når jeg tenker mestring så må ikke dette veksles med resultat. Om vårt lag vinner en kamp sier det lite om vår prestasjon, det forteller kun at vi scoret mer mål enn motstanderen. Om vi har fått til det vi har øvd på, om alle ble involvert, om alle hadde en god opplevelse, og om alle fikk spille(!) Det sier det ingenting om.

For det er dessverre fortsatt slik, at ikke alle som er med på laget får spille. Årsaker jeg hører rundt ørene er utrolig oppfinnsomme. Uten å gå inn på for mange detaljer, så koker det ned til at «de beste» finner man plass til, mens «de nest beste» finner man gode grunner til å plassere på benk. Så er jo spørsmålet, hva gjør dette med folk. Uten å være psykolog så er jeg rimelig sikker på følgende: Går vi noen år tilbake og flytter oss inn i gymtimen og vi har en førstevelger, og en andrevelger. Da de to siste gjenstår, og andrevelgeren gir beskjed til førstevelgeren at «Du kan få de to siste». Følelsen til de to siste er nok ikke særlig bra. Jeg tør påstå at den samme følelsen sniker seg fram til de to siste som får spille kamp også. Hvis de i det hele tatt får komme innpå.

Uten å påstå at vi i vårt lag gjør alt rett, for det gjør vi garantert ikke, men vi higer etter det og er alltid åpen for nye tanker og ideer. Vi har blant annet valgt å gjøre det slik at før hver kamp så er laget satt opp, og også byttene. Når byttene skal skje og hvem som bytter med hvem. Det er tydelig for våre gutter at om vi leder, er uavgjort eller ligger under så har det ingen påvirkning på hvem som skal spille og når. Jeg tror det skaper trygghet. Som foreldretrener i min start var jeg akkurat den drittsekken. Jeg toppet laget, og vi vant stort sett alt av kamper. 3vs3. Jeg var en taktikker av rang. Jeg fant tidlig ut at om vi tok våre innkast superkjapt, så var motstander aldri obs, og vi kunne score mål. Oppskriften var: Vår nest beste spiller tar alle kast uansett, og han kaster til den beste, det kjappeste han kunne få til. Helt genialt. Slik gikk vi igjennom sesongen med 6-7-åringene uten tap. Jeg var faktisk ganske fornøyd med meg selv, for jeg hadde skapt et vinnerlag av et lag med kun to spillere som kunne bli proff. Nå i dag så ser jeg at det var kanskje litt tidlig å kunne vite hvem som kunne bli proff!?

Vi brukte ikke lange tiden før laget var oppløst. Jeg skjønte fort at de som sluttet, de ga seg fordi de ikke var nok interessert. Det er jo alltid det som er årsaken. Der er jeg fortsatt i dag til dels enig med meg selv, men jeg tenkte aldri videre på hva det var som gjorde at de ikke var interessert? Noen av dem hadde kanskje sluttet selv om jeg ikke var en idiot, men at vi kunne vært mange flere, mye lengre hvis jeg hadde endret meg, det er jeg helt sikker på. Flest mulig, lengst mulig, best mulig. Det går igjen i fotballen. Og for å være helt sikre på at vi når dit har de aller fleste klubber en sportsplan som er klubbens rettesnor. For deg som aldri har hørt om det, eller er usikker. Sportsplanen i en klubb er kanskje noe av det aller viktigste. Har du ikke lest i din klubb. Gjør det. Her kommer klubbens verdier fram, og er trenerens guide på hvordan blant annet lagene skal driftes.

Jeg har lest ganske mange sportsplaner, og særlig i nærområdet. Det har jeg gjort fordi jeg opplever topping i det daglige. Fra de aller fleste klubber (inkludert egen klubb) og hos svært mange lag. Og det starter tidlig (Jeg startet også da de var seks år). Vi har et enormt frafall på spillere i distriktet, og jeg tror den aller største fienden til fotballen er oss selv. Jeg tror vi dreper masse idrettsglede hos svært mange barn og unge, fordi vi på død og liv skal vinne kampen. Hvor viktig er en seriekamp for G14. Egentlig. Ja, jeg er helt med på at det er mye mer morsomt å vinne enn å tape, men hvor viktig er en seier egentlig. Hvis vi ser det i et folkehelseperspektiv. Hver eneste kamp jeg er med mitt lag så ønsker vi å vinne, men aldri på bekostning av spilletid hos den enkelte. Tenk selvfølelsen til en gutt på 14 år som får komme innpå, men bare når vi leder med tre mål eller mer. Som blir byttet ut igjen på 3–2. Er det rart de ikke er interessert lengre?

Jeg har stor tro på at vi skal vinne og tape som et lag. Alle skal spille, tilnærmet like mye. Hele ungdomsfotballen. Selv den som driver annen idrett og ikke har anledning å komme på alle treningene, også den som har utfordringer hjemme som gjør at han/hun rett og slett ikke kan delta på alt. Kanskje det er de som trenger det mest. I et folkehelseperspektiv. Så om behovet til foreldretreneren er å vinne alle kamper, og det behovet er så stort at det går på bekostning av en eller annen som aldri hadde mulighet til å bli best, da tror jeg vi er på ville veier. Vi (foreldre) trenere må tenke oss om. Gjør vi dette for egen vinning eller gjør vi det for barna? Gjør vi det for de beste barna, eller for alle barna? Den dagen i et lag med 18 spillere hvor nr. 18 er akkurat like viktig som nr. 1 tror jeg vi har kommet langt. Når jeg er usikker på ting rundt lagets spillere, så pleier jeg å spørre meg selv om: Hva hadde jeg gjort hvis det var nr. 1 som ikke kunne komme, være med på turnering etc. Og så gjør jeg akkurat det, uansett om det er nr. 5, 1 eller 18. Hente til trening, kjøre hjem fra trening, ta med på kamp hvis foreldre er opptatt osv. ...

Helt til slutt, Jeg tror alle trenere, inkludert foreldretrenerne gjør sitt aller beste, det gjorde jeg også. For meg var det bare slik at tanken aldri slo meg. Jeg toppet ikke laget i ondskap, men i dumskap. Jeg forsto rett og slett ikke hvor mange som ble lei seg og hvor mye jeg såret. Jeg tror klubbene som sitter med det overordnede ansvaret må bli enda tydeligere i hvordan vi skal ha det i fotballfamilien. Visjonene er veldig bra, men oppfølgingen har et forbedringspotensial. Vi må ha en god og fornuftig sportsplan og så må klubbene internt være knallharde på å informere hvordan vi skal ha det og forklare hvorfor. Og til slutt må det følges opp. Skikkelig. Om det er brudd på sportsplanen så må det få konsekvens. Barn og unges psykiske helse er altfor viktig til at vi kan se igjennom fingrene på dette. Husk på at det er kjempe vanskelig å komme inn som trener. Det burde ligge en mal der, og en person til å følge dette opp.

Jeg er ingen baker, men jeg er helt sikker på at om jeg hadde fått en kanongod oppskrift skulle jeg klart å lage en helt okay sjokoladekake. Kanskje ikke verdens beste, men god nok. Etter å ha fløyet høyt og lavt i noen år som fotballtrener føler jeg at jeg endelig har landet – alle skal med. I og med at jeg er så involvert som jeg er i Olderskog IL må jeg påpeke at dette er mine personlige tanker.

Innlegget ble først publisert på Emil Stuvland Gunnarsson sin Facebook-side, og er gjengitt her med tillatelse.