Styreleder i Galleria AS, Annika Honggard: - Sjøgata er diamanten, og en diamant må tas vare på

EI HÅND PÅ STYRET: Sykkelen på veggen hos Galleri SOS er en god kulisse. Annika Honggard er ny styreleder i Galleria AS, og hun jobber blant annet med sykkelturisme.

EI HÅND PÅ STYRET: Sykkelen på veggen hos Galleri SOS er en god kulisse. Annika Honggard er ny styreleder i Galleria AS, og hun jobber blant annet med sykkelturisme. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Elton John ville nektet å gå Sjøgata i full lengde. Men Annika leder gjerne en lang marsj for Galleria.

DEL

– Sjøgata er diamanten, og en diamant må tas vare på, sier Annika Honggard, 28-åringen som i slutten av januar plutselig fikk spørsmål om å bli styreleder i Galleria AS, et nystiftet ideelt aksjeselskap bestående av Kulturverkstedet, Lydiabryggas venner, Mosjøen kunstforening, Sjøgata Vel, og Vefsn museums- og historielag. Oppgaven er blant annet å arrangere Galleria kunstfestival i Mosjøen i juli. Annika skal slippe å mene så mye mer enn det som er positivt om Sjøgata før hun har rukket å bli varm i trøya blant veteranene, men hun som alle andre ser at mange hus i gata trenger omsorg.

– Jeg har absolutt tro på ei ny tid, sier Annika. Hun flyttet heim på vårparten i fjor da samboeren fikk jobb på Alcoa, men selv var hun arbeidsledig og meldte seg til innsats under Galleria. Frivilligansvarlig Lise Eikeland Fossli sperret opp øynene for all erfaring og utdanning Annika la på bordet, og mente at hun burde kunne brukes høyere opp i systemet, men så kom det jobbtilbud fra Ut i Øyan AS, et selskap eid av et bedriftsnettverk i Herøy og Dønna. Annika er prosjektleder og pendler mye utover, men hun har kontor i fellesskapet Væxt i Mosjøen. Der møtte hun Rune Jakobsen som også sitter i Galleria-styret. Han dro med seg opphavsmann Stig-Ove Sivertsen på kontorbesøk, og plutselig, en ellers helt vanlig dag, dukket den lokallegendariske museumsmannen Hans Pedersen opp i skyvedøra.

– Han spurte om jeg ville bli styreleder. Jeg ble forfjamset, men takket ja. Nå må vi finne en daglig leder, og jeg må bli tørr bak ørene, sier Annika. Torsdag var det folkemøte med idémyldring på Kulturverkstedet.

– Hvordan ligger dere an til årets festival?

– Det sies at vi er tidligere ute enn man pleier å være, men ideelt sett skulle vi allerede vært i gang med planlegging av Galleria 2019. Om jeg er en utålmodig person? Ja!

NÅ SKAL vi reise med Annika ut i verden, og vi skal (nesten) få møte Elton John. Annikas ferd begynte med en trygg og god oppvekst i Sneveien og Rynesåsen. Etter at foreldrene skilte seg var det i grunn positivt for den 10-11 år gamle jenta å bytte skole fra Mosjøen til Kulstad. Annika smiler når hun snakker om det hun kaller ei veldig kort lunte.

– Temperamentet mitt var av en annen verden da jeg var barn, og jeg havnet i klinsj med guttene som likte å terge meg. Jeg vil ikke kalle det mobbing. Mer erting, sier Annika. I dag er lunta visstnok lengre, men temperamentet er der fortsatt, og Annika orker ikke tie.

– Jeg er ikke ufin, men jeg gnager ikke på noe, og sier det jeg mener rett ut. Selv om jeg er lita og blond lar jeg meg ikke pille på nesa.

– Det kan komme godt med i den nye rollen?

– Sikkert.

ANNIKA tok barne- og ungdomsarbeiderfaget, og sammen med to venninner reiste hun til Azorene i 2007. Der jobbet de med skolefritidsordning på den amerikanske militærbasen, en særdeles spesiell opplevelse å tenke tilbake på.

– Det var et helt eget samfunn, en egen verden. Vi fikk en stor bunke videofilmer vi måtte se før vi i det hele tatt fikk snakke med ungene, og det var strenge regler. Vi skulle blant annet ikke ta i ungene med fingergrep. Vi måtte gjøre sånn, sier Annika og viser i lufta med flatneven hvordan hun tar forsiktig på ei skulder.

– Vi skulle også følge med på om ungene hadde blåmerker. Dette var disiplinære familier som reiste fra land til land, og der ungene kanskje ble behandlet hardt av foreldrene, forteller Annika. Hun var tilbake i Mosjøen 16. mai 2007 og fikk én dag som blåruss, og etter eksamen reiste hun til Irland for å ta påbyggingsfag. Det endte med et friår.

– Helt eventyrlig. Jeg bodde på bygda i regionen Monaghan, nær grensen til Nord-Irland. Jeg lærte veldig mye om meg selv og har fortsatt kontakt med vertsfamilien min, sier Annika, som tok påbygginga på ordentlig heime i Mosjøen og fikk med seg hele russetida, denne gangen som rød i 2009. Deretter ventet tre års høyskolestudier i reiseliv og opplevelsesproduksjon i Harstad, og i 2013 ordnet Annika sin egen tre måneders praksisplass i København. Hun jobbet i resepsjonen på et Radisson Blu-hotell og skrev bacheloroppgave om personaltilfredshet.

– Jeg levde et skikkelig Køben-liv og syklet på jobb. Jeg har ennå kontakt med romvenninna jeg fant på nettet, sier Annika. Hun rundet av studietida på NTNU med master i entreprenørskap, innovasjon og samfunn, og hun skrev oppgave om prosjektet Opplev Helgeland. Annika hadde nemlig lyst til å slå et slag for turisme på indre strøk. Hun syntes det meste handlet om kysten.

– Så det er ganske ironisk at jeg nå jobber som prosjektleder i Ut i Øyan, sier Annika. Oppgaven er å øke den felles aktiviteten til 28 bedrifter i Herøy og Dønna. En av bedriftene er Kystriksveien reiseliv AS.

– Sammen blir alle store. Jeg regner med å pendle en del nå om vinteren, og å bo mye der ute om sommeren. Jeg har blant annet ansvaret for utleie og levering av 16 sykler. Vi satser på turisme, og på å utvide sesongen.

NÅ KOMMER vi snart til Elton John. Da mastergraden var i boks i 2015, hadde Annika nøkterne forhåpninger om jobb innenfor reiseliv i Trondheim. Nåløyet er trangt, men ved et lykketreff hadde Annikas henvendelse havnet øverst i bunken da Trøndelag folkemuseum Sverresborg var i beit for hender og hoder.

– Direktøren ringte en fredag, og jeg var på plass som prosjektkoordinator mandagen etter. Det var en skremmende jobb da jeg ikke hadde mye erfaring. Jeg jobbet med alle arrangementer på museet, med alt fra 300 til mange tusen gjester og publikummere. På julemarked må ALT fungere, og det var mitt ansvar, forteller Annika. Alle oppgavene gjorde at hun faktisk ikke fikk særlig tid til å tenke på at Elton John drev dank 50-60 meter fra resepsjonen der hun satt 1. og 2. juli 2016. Korridoren var avstengt, og hele kafeen var omgjort til verdensstjernas rom.

– Alt var forandret for at Elton John skulle få det som han ville. Det ble hengt lysekroner i taket, og det ble båret inn en hvit skinnstol med diamanter som gikk like fort ut igjen, fordi Elton John ikke ville ha den likevel. Masse dilldall. Han kom ikke ut for å spise, og på et tidspunkt måtte vi være dryppstille. Da skulle han visst sove, forteller Annika. Kafeen ligger 50-60 meter fra sceneinngangen. På veien ville Elton John passert resepsjonen.

– Men han nektet å gå, så han ble hentet med bil.

– Du fikk ikke hilst på ham?

– Nei, jeg så ham bare på scenen. Konsertene var bra og det var to fine år på Sverresborg. Jeg kjente først etterpå at jeg var sliten.

– Hvordan slapper du av nå?

– Jeg tar meg tid til det. Jeg er glad i en film sammen med kjæresten, og jeg går mye tur. Og jeg hekler, gjerne til venninner som venter baby. Da blir det ikke så store ting. Det var denne utålmodigheten igjen, sier Annika Honggard. En ting kan hun være helt trygg på. Tida fram til åpning av Galleria kunstfestival 2018 kommer til å gå veldig fort.

Artikkeltags