Og en tilfeldig forbipasserende vil se en tilnærmet tom buss som farer forbi – bare med en håndfull mennesker om bord. De er Lene Elise Nyborg og Jan Øyvind Westby, en ekstra sjåfør og en ukrainsk tolk.
En by med stort hjerte
De skal – hvis alt går etter planen – til Przemysl, en småby – iallfall i polsk sammenheng – med sine rundt 67.000 innbyggere. Den ligger helt på grensa til Ukraina i sørøst og bare et par-tre mil unna den ukrainske byen Lviv. De håper å returnere til Norge med bussen full av krigsflyktninger fra Ukraina. Bussen har plass til minst 40 personer.
Nordmenn tok kontroll
Her i småbyen ligger det eneste flyktningsenteret i hele området. Hver eneste dag kommer det 5000 nye flyktninger til dette senteret som ligger i det gamle og nedlagte handelssenteret med navnet Tesco. Det drives av frivillige fra mange land, og det er norske frivillige hjelpere, gjennom organisasjonen – helpers.no – som stort sett leder organiseringa av flyktningstrømmen.
Norsk kontakt i Polen
– Vi har vært i kontakt med de norske frivillige som skal hjelpe oss med å fylle bussen, sier Lene Elise. Det var hun og mannen, Jan Øyvind, som for ei drøy uke siden startet en spleis for å betale for bussturen. Målet var 180.000 kroner, men fram til i dag, søndag, manglet det fortsatt 45.000 kroner.
– Vi fortsetter spleisen til vi drar, og om vi må, betaler vi det resterende av egen lomme, sier hun bestemt.
Neste mandag regner de med å være tilbake i Norge. Målet er da politistasjonen på Mo som har fått ansvaret for å registrere de ukrainske flyktningene i Nordland.
– Det er deretter myndighetene ansvar å bosette dem, slår hun fast.
Lena og Jan Øyvind vil hente flyktninger til Mosjøen med egen buss: – Givergleden er stor
3000 sover i senteret hver natt
– Hver eneste natt har vi opp mot 3000 krigsofre som overnatter i senteret, forteller Terje Christensen som nettopp har kommet tilbake til Norge etter 25 dager på den ukrainske grensa. Han og flere andre stiftet organisasjonen, helpers.no for kort tid siden. Den er nå registrert i Brønnøysundregistrene.
– Hva består arbeidet deres i?
– Hele senteret blir drevet av frivillige. Mesteparten er polske frivillige som jobber dag og natt og tar seg knapt tid til å spise og sove. I tillegg har det etter hvert kommet en god del frivillige fra andre land i Europa. Da vi kom ned, så vi at det ikke var noen organisert ledelse av senteret. Da tok vi nordmenn kort og godt ansvaret – og utnevnte oss til ledere. Flere av oss har slik erfaring fra tidligere flyktningarbeid.
Alle må registreres
– Norske myndigheter advarer nordmenn mot å dra til grensa for å hente flyktninger. Hva mener du om det?
– Det er et faktum at det er krig. Det er et faktum at flyktningene kommer i tusenvis. Det er et faktum at Polen gjør en kjempejobb, men de klarer ikke alt og alle. Derfor er vi her. Vi har heller ikke sett noe til de etablerte internasjonale hjelpeorganisasjonene her ved grensa. Da må de frivillige på banen. Her på senteret gjør det lokale Røde Kors en kjempejobb. Vi har også sivilt politi til stede.
Menneskehandel pågår
– Myndighetene advarer mot menneskehandel. Ser dere noe til det, og hva gjør dere for å forhindre at flyktninger havner i klørne på menneskehandlerne?
– Ja, vi er oppmerksom på dette. Vi har også møtt flyktninger som leter etter venner og slektninger som er forsvunnet. Derfor har vi på senteret satt i gang en registrering av alle som kommer til Tesco-senteret. Vi registrerer også alle de frivillige – både de som jobber på senteret og de som kommer for å hente folk – enten det er sjåfører, frivillige, samt bussene. Skulle det bli behov, kan vi derfor i ettertid finne ut hvor de havnet og med hvem.
Sjekker med Interpol
– Vi sjekker dessuten passnumrene opp mot Interpol.
– Hva betyr det?
– Det betyr at hvis det hefter noe ved et passnummer, blir det markert. Men vi får jo selvsagt på dette nivået ikke vite hvorfor. Men alle som det hefter ved, får verken oppholde seg på senteret eller ta med seg flyktninger.
Både flyktninger, hjelpere og sjåfører får armbånd med egne fargekoder slik at det er lett å vite hvem som er hvem. Vi har også opprettet en egen reiseavdeling utenfor senteret. Alle som skal reise vekk, får tildelt seg en buss og blir fulgt ut til den, sier Terje Christensen. Slik kan vi følge opp flyktningene seinere, hvis det skulle bli behov for det.
Norge ikke førstevalg
– Man tror gjerne i Norge at flyktningene helst vil til oss, men slik er det nødvendigvis ikke. De fleste vil bli i Polen. De har mennene igjen rett over grensa i Ukraina, huset og livene sine der. Ett unntak er de som har slekt og venner i Norge. Norge er et fjernt og ukjent land for mange, sier Terje Christensen.