Cato (56) går Norge på langs og har kommet til Hattfjelldal: - Det er alltid velvilje når jeg møter folk

En blid og varmhjertet mann

En blid og varmhjertet mann Foto:

Av
DEL

Hattfjelldal har opp igjennom årene hatt besøk av mange Norge på langs farere helt siden Lars Monsen og Trond Strømdahl stakk innom på sin mye omtalte tur i 1989. De var for øvrig på langt nær de første, en gruppe speidere gikk stafett allerede i 1951. Bjørn Amsrud gjennomførte sin 1. tur i 1966. Han gikk på nytt i 1972, da som den første som gjennomførte turen med vinter underveis.

Detaljerte opplysninger om Norge på langs finner du her: http://www.norgepaalangs.info/

I dag var det en ny vandrer på vei, og det ble et interessant møte i veikanten. Cato Thunes (56) fra Drammen la ut på en 4 måneders sammenhengende marsj 1. juni. Mannen er både sjømannsprest, løper maraton, har bodd på Finnmarka, men har ALDRI vært på tur. Det står respekt av et sånt mot. Det er tross alt noen mil, og noen overnattinger i telt underveis.

Jeg kommer kjørende etter Villmarksveien fra Åkervik mot Hattfjelldal. I veikanten står ei vogn for å trekke utstyr i og en mann ligger rett ut på et liggeunderlag. Jeg stopper og spør høflig: Har du 5 minutter? Jeg ja, jeg har god tid, svarer mannen med et stort spørrende smil. Etter et fast håndtrykk og en liten presentasjon går plutselig praten lett. For Cato er lett å prate med og byr mye på seg selv.

Hvorfor i alle dager legger en mann som deg ut på en sånn tur?

– Jo det skal jeg fortelle deg, sier Cato.

– I mitt yrke har jeg møtt veldig mange mennesker som har kommet skjevt ut. Jeg er veldig opptatt av bevegelse og da tenker jeg ikke bare på kroppslig bevegelse, fortsetter han.

Han tenker seg om en liten stund, før det kommer videre:

– Hvis du kan få tankene til et menneske som ikke har det bra til å bevege seg over til noe positivt, har du oppnådd bevegelse. Det kan være en tur ute i naturen, et godt måltid, eller et kafebesøk. Bare det å se at tankene beveger seg bort fra alt det negative er en god følelse. Men selvfølgelig, på en sånn tur som dette er det mye bevegelse, både kroppslig og i tankene. Jeg har vært så sliten og redd at jeg har strigrått, samtidig er det mye fantastisk å oppleve.

– Hvordan opplever du menneskene du møter på din vandring, er det store forskjeller fra landsdel til landsdel? Vi nordlendinger blir jo av og til beskrevet som at vi prater rett fra levra.

Cato ler litt og forteller at han har bodd i Finnmark, så han er godt kjent med væremåten. Han må fortelle om en telefonsamtale til den lokale sportsforretningen der oppe, hvor han presenterer seg i telefon. I andre enden hører han: Fan i helvete, er det ikke selveste pastoren?

– Det var hans måte å si at han ble glad for at jeg ringte. Men tilbake til menneskene jeg møter, det er alltid velvilje, forteller han. Jeg skriver blogg om turen min, og den heter Klart jeg kan. Mange tror nok at dette refererer til at klart jeg kan gå Norge på langs, men det er ikke bare det ser du. Det er nemlig det svaret jeg får når jeg spør etter hjelp, klart jeg kan hjelpe deg. Og sånn har det vært hele veien, uansett landsdel.

Cato reiser seg etter å ha spist en porsjon med Real turmat og må videre. For å nå Nordkapp innen begynnelsen av oktober gjenstår ennå mange skritt, og underveis til nå har det vært noe uønskede forsinkelser og en bratt læringskurve angående å være på tur.

– Du må skrive at folk gjerne må følge bloggen min, sier han mens han tar på ryggsekken igjen og spenner fast vogna.

Den finner du her: http://klart-jeg-kan.no/

I bloggen kan du lese om et ufrivillig opphold på St. Olavs i Trondheim og mye mer av opplevelsene.

Jeg går et lite stykke sammen med han for å ta noen bilder. Så ønskes han god tur videre og med et uttrykkelig: Ta vare på deg selv. Noen mennesker setter spor i hjernebarken, gjør inntrykk, og gir deg refleksjoner over livets mysterium.

Cato er så absolutt et sånt menneske. Takk for praten.

Artikkeltags