– Kan ha blitt psykotisk av tiden i varetekt

Artikkelen er over 1 år gammel

Det er en reell mulighet for at «Mia» har blitt mye sykere av å være bak fengselsmurene.

DEL

(Avisa Nordland:) I hendelsesloggene fra tre ulike fengsler er det registrert 41 selvmords- eller selvskadingsforsøk på Mia, i løpet av en periode som samlet utgjør drøyt 200 dager.

– En utagerende suicidal kan bli oppfattet som alvorlig sinnslidende. I slike tilfeller pleier jeg å minne om Helsedirektoratets veileder som sier at også pasienter uten psykose kan være alvorlig sinnslidende – hvis funksjonssvikten er stor nok, sier Randi Rosenqvist.

Etter å ha blitt fortalt om kvinnen AN har fulgt siden høsten 2017 – gjennom fengsel og ulike varetektssurrogat.

Is i magen

En kvinne som ifølge sin behandlende psykologspesialist lever med større grad av risiko for suicidal atferd, men som ikke vil ha god effekt av innleggelse.

– Jeg skal ikke uttale meg om denne damen, men dette ser jeg at er et problem. Psykiatrien vil gjerne ha mer is i magen enn kriminalomsorgen. Vi hadde et suicid på Ila for en tid siden, hvor vedkommende ikke var definert som alvorlig sinnslidende, sier Rosenqvist.

Hun er spesialist i psykiatri, regnes blant landets fremste rettspsykiatere, og har sitt daglige virke ved Ila fengsel og forvaringsanstalt.

Selv er hun av den oppfatning at man skal gi mer omsorg til denne gruppen pasienter, enn hva hun oppfatter at mange av dem som jobber i psykiatrien mener. Men hun ser at helsevesenets behandlingskapasitet og juridiske rammer legger begrensninger, og gjør dette vanskelig.

Problematisk

– Ifølge påtalemyndigheten er det i tiltalebeslutningen mot kvinnen tatt forbehold om forvaring, samt at det kan bli aktuelt med påstand om tvungent psykisk helsevern. Kan hun ha blitt sykere av tiden i varetekt?

– På generelt grunnlag kan man ikke se bort fra at en person som er sårbar i utgangspunktet kan vippe over i psykose. Strafferettslig er man gjerne opptatt av hvilken tilstand vedkommende var i da handlingene ble begått, ikke ved pådømmelse. Det er veldig problematisk, sier Rosenqvist.

Dette er Mia-saken

* Den nå 24 år gamle kvinnen ble varetektsfengslet første gang i oktober 2017, siktet for angrep med kniv på to sykepleiere.

* Foruten mer enn 200 dager i fengsel, har hun tilbrakt 182 dager i privat helseinstitusjon, og drøyt 100 dager på psykiatriens sikkerhetsposter.

* En siktelse på to forhold er på denne tiden blitt til en seks punkter lang tiltale.

* Fengslene har registrert 41 forsøk på selvskading og selvmord. Sikkerhetscelle og belteseng er gjentatte ganger blitt brukt.

AN publiserte historien om "Mia" 23. februar.

Nelson Mandela

Faren for isolasjonsskader ved fengsling, avhenger av hvem det dreier seg om.

– Nelson Mandela gjennomgikk mye med forstanden i behold. Jo mer utsatt man er i utgangspunktet, dess større er sjansen for at tilstanden forverres, utdyper hun.

Det heter i fengselsforskriften at isolerte skal tilses flere ganger daglig.

– Det er latterlig, mener Rosenqvist.

– Disse menneskene trenger menneskelig kontakt hele tiden for å definere verden. Ikke å bli overlatt til egen angst og psykotisk utvikling.

For dårlige for kartlegging

I 2014 ble det gjennomført en omfattende undersøkelse av psykisk helse hos innsatte i norske fengsler, som viste at fire prosent av de innsatte hadde en pågående psykoselidelse.

– Jeg tror det er et for lavt tall, og at flere ikke var mulig å kartlegge, fordi de var for dårlige, sier Randi Rosenqvist.

– Jeg tror mellom fem og ti prosent av alle innsatte er alvorlig psykisk syke. Det er et mer riktig tall, etter min oppfatning. Mellom fem og ti prosent har en så alvorlig psykisk lidelse at de skulle hatt intensiv, sammenhengende behandling i psykiatrien.

– Psykose blir oversett

I praksis kommer de innsatte gjerne tilbake etter en snau uke i behandling utenfor fengsel.

– Når det er sagt har vi gode erfaringer på Ila, med at flere av våre er blitt overført i lang tid til psykiatrisk sikkerhetsavdeling og blitt bedre. Det sier noe om at kriminelle, selv om de er rettspsykiatrisk utredet før hovedforhandling, kan ha en psykoselidelse, sier Rosenqvist.

 – Jeg er veldig bekymret for at psykose blir oversett ved fengsling. Når de har vært der en stund ser psykiatrien at vi hadde rett. Det bekymrer meg, poengterer hun.

– Jeg mener også at cirka fem prosent av de forvaringsdømte burde vært funnet utilregnelig ved rettspsykiatrisk undersøkelse, og fått dom til tvungent psykisk helsevern

– Jeg er bekymret for kompetanse og forståelse blant enkelte rettspsykiatrisk sakkyndige, sier Rosenqvist.

IQ på 75

Enkelte innsatte har alvorlig funksjonsnedsettelse, selv om de defineres som soningsdyktige.

– En av de vi har på forvaring har IQ på 75. Grensen for å bli regnet som psykisk utviklingshemmet er 70. I tillegg er det snakk om ADHD, rusmisbruk, dyssosial personlighetsforstyrrelse og kanskje hjerneskade etter en overdose.

I tillegg ligger det gjerne dårlig en dårlig oppvekst i bunn. Samfunnets håndtering av disse er noe som bekymrer Rosenqvist voldsomt. Fengsel er nest siste stopp. Forvaring siste stopp.

Legitimt låste dører

– Det er noe jeg har tenkt mye på de siste årene; hva vil det si å være alvorlig sinnslidende? Ifølge psykiatrien skal man stort sett ha en psykoselidelse. Men da kan man kalle det et handikap hvis man ikke vil kalle det for sykdom. Det kan i alle fall være veldig funksjonshemmende, sier Rosenqvist.

Den gruppen mennesker hun sikter til, har ikke forutsetninger for å leve et autonomt liv, verken ute i samfunnet eller i fengsel, ifølge psykiatrispesialisten.

(Autonomi er innen medisinsk etikk det samme som selvbestemmelsesrett, vår anm.).

Fengsel er den eneste offentlige instans som har legitimt låste dører for de med en slik funksjonshemning. I enkelte tilfeller er det umulig å hjelpe hvis man ikke kan benytte dette virkemiddelet, mener hun.

Har ikke forutsetning

– Jeg tror vi undervurderer funksjonssvikten for en del som ikke har de alvorligste psykiske lidelsene, men hvor summen av sammensatte lidelser gjør funksjonen veldig lav. For disse er det ikke snakk om å ta seg selv i nakken. De har ikke forutsetning for å klare seg, sier Rosenqvist.

– Jeg er kritisk til helseministerens ønske om fullstendig autonomi for alle, fordi enkelte ikke mestrer. Det bør være mulig å hjelpe også når personen ikke selv skjønner at det er det han trenger, sier hun.

«Sikkerhetshjem»

– Hva burde vært gjort for denne gruppen?

– Jeg tenker at det er noen som trenger permanent omsorg med grensesettende tiltak i kommunene. De som har kommunal omsorgsbolig har veldig stor grad av frihet. Helseministeren vil ikke ha tvang. Det skjønner jeg. Men jeg ønsker at folk som ikke kan ta ansvar for seg selv får den omsorgen de trenger.

– Hvilken løsning ser du for deg rent konkret?

– Jeg har foreslått at man for de sykeste skal få etablert en helt ny type «sikkerhetshjem». Permanente boliger for dem som utgjør en alvorlig sikkerhetstrussel for omverden. Og så må vi kanskje se på helse- og omsorgstjenesteloven, så kommunen får anledning til grensesettende tiltak for de med dårligst fungering. Nå kan man bare komme med tilbud, som en pasient kan si ja eller nei til.

Reitgjerdet?

Enkelte har tatt til orde for at nedleggelsen av Reitgjerdet sykehus for særlig vanskelige sinnslidende menn på slutten av 80-tallet, etterlot et udekket behov.

– Reitgjerdet ble erstattet med regionale sikkerhetsavdelinger. Problemet er at oppbyggingen av disse plassene aldri kom helt på plass. Man var på topp rundt 2005, og så har det vært stadig nedbygging av antallet plasser, sier Rosenqvist.

– Det er nok ikke noen egentlig, som vil tilbake til Reitgjerdet med seksmanns sovesaler der folk ble festet til sengen for at de ikke skulle gå løs på sine medpasienter.

Plasser i psykiatrien

I statsbudsjettet for 2019 er det bevilget penger til å etablere en forsterket fellesskapsavdeling på Ila, med seks plasser. Rosenqvist sier hun er glad for det, men opptatt av at det man egentlig trenger, er flere plasser i psykiatrien.

– I og med at mange venter på plass i psykiatrien, og venter lenge, har fengselet et ansvar for å gi dem en rimelig anstendig omsorg mens de venter. I en vanlig avdeling, der det gjerne er ti til fjorten innsatte og én til to personer på vakt, er det bare enecelle som er alternativet ved stor uro. Å få på plass en mindre, høyt bemannet avdeling er på høy tid, sier hun.

Hadde vært forbudt

Man blir ikke bedre av å være eneromsplassert, slår hun fast.

– I psykiatrien hadde det vært forbudt. I fengsel er det eneste løsning, fordi man ikke har mannskap og arkitektoniske løsninger, sier Rosenqvist, og legger til at hun er veldig bekymret for underbudsjetteringen i kriminalomsorgen, hvor alt som kan gjøre soningen mer konstruktiv blir borte, rett og slett fordi man ikke har penger.

– Når det er sagt finnes det nok dumme tjenestemenn som det finnes dumme andre. Det er ikke sånn at fengslene løser enhver situasjon på ypperste måte.

Mangler publikumsappell

Omsorgen til de utagerende og vanskelige blir nedprioritert også i år. Det har ikke publikumsappell, konstaterer Randi Rosenqvist.

– Hva tenker du om rettssikkerheten til disse menneskene?

– Det sentrale er at de ikke får de helse og omsorgstjenester de har behov for. Samfunnet har behov for sikkerhet, ok. Men dette er medmennesker som har behov for noe de ikke får.

Artikkeltags