Mamma Vibeke trodde Hannes hodepine skyldtes stress. Det var langt mer alvorlig

Foto:

– Det er de lengste 17 timene i hele mitt liv.

DEL

Nord-NOrge(Nordlys): – Mamma og jeg har blitt enda mer nær hverandre etter operasjonen. Hun og pappa er uten tvil mine viktigste støttespillere, sier medisinstudent Hanne Grønbech (19).

Hun hadde egentlig tenkt å studere juss. Men etter flere år som pasient på UNN, Rikshospitalet og til slutt i USA, ombestemte hun seg. Nå er hun halvveis i det første året på medisinstudiet.

– Jeg tenker de erfaringene jeg har kommer godt med i yrket, sier Hanne.

STOLT: - Jeg er veldig stolt av måten Hanne har taklet operasjonen og sykdommen, sier Vibeke Johansen om eldstedatteren Hanne Grønbech. - Jeg tror jeg kom over tenåringsnykkene ganske fort av den erfaringen, sier Hanne smilende.

STOLT: - Jeg er veldig stolt av måten Hanne har taklet operasjonen og sykdommen, sier Vibeke Johansen om eldstedatteren Hanne Grønbech. - Jeg tror jeg kom over tenåringsnykkene ganske fort av den erfaringen, sier Hanne smilende.

To år har gått siden Hanne lå 17 timer på operasjonsbordet på et sykehus i New York mens nevrokirurgen og hans team utførte en komplisert, og helt nødvendig, bypassoperasjon i hjernen hennes.

Uten operasjon, ville det bli fare for livet til tenåringsjenta.

Pappa Øysten Grønbechs skritteller målte over 22.000 skritt det døgnet. Urolige skritt. Håpefulle skritt. «Klarer-ikke-sitte-i-ro-skritt. Hvileløs vandring rundt på sykehuset i time etter time.

Og mamma Vibeke var så bekymret at hver time av operasjonen var uutholdelig.

«Alt har gått bra»

De siste timene, etter stadige beskjeder at operasjonen tok lengre tid enn forventet, satt de på harde stoler i et nakent pårørenderom. «Miracles happens every day» var malt på veggen. Etter 17 timer, de lengste i foreldrenes liv, så de fire uniformerte trille sykesenga mellom seg nedover korridoren. Vibeke så Hannes hår, og registrerte at det var rødt av blod.

Klokka 02 om natta, amerikansk tid, fikk de beskjeden de hadde håpet på: «Alt har gått bra. Nå må vi bare vente til hun våkner.»

Foto:

Rett til behandling i utlandet ved kompetansemangel i Norge

  • Er du pasient med rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten, kan du ha rett til å få behandling i utlandet dersom det ikke finnes et dekkende og forsvarlig behandlingstilbud i Norge.
  • ​​​​​Denne regelen gjelder behandling både i og utenfor EØS-området.
  • Dersom du har en slik rett, dekkes både behandlings- og reiseutgiftene av staten. Behandling i utlandet etter denne ordning er dessuten omfattet av norske regler om pasientskadeerstatning dersom det skjer feil eller svikt ved gjennomføring av helsehjelpen.

Kilde: Helsenorge.no

Takknemlig

Vibeke sitter ved siden av Hanne på kontoret i Tromsø sentrum. Hanne har akkurat avsluttet dagens økt på universitetet i Tromsø. Det tykke håret dekker arret i hodet. Under genseren på høyre arm kveiler et langt arr seg på underarmen. Det var der blodåren ble hentet for å erstatte den ødelagte åren i hodet.

– De kunne ikke ta blodåre fra tinningen, som først tenkt. Det er visst slik med meg at de fleste blodårene mine er veldig tynne, bortsett fra en som var for stor, sier hun og humrer.

 Nå kjenner mamma Vibeke Johansen på enorm takknemlighet.

 – For at den ødelagte blodåren i hjernen ble oppdaget, om ikke er det ikke sikkert Hanne hadde vært her i dag. For alle som hjalp oss. Fra fastlegen som tok Hanne på alvor, oppfølgingen fra de dyktige folkene vi møtte på UNN med nevrokirurg Roar Kloster i spissen, nevrokirurgen Dr. Amir Dehdashti og hans team i New York. Harald på Pasientreiser, som vi aldri har møtt, men som brydde seg og fulgte oss opp under hele reisen.

– Og så tenker jeg ofte på hvor heldige vi er som bor i et land der lønna di ikke avgjør om du får hjelp når du trenger det. Der hvert liv er like mye verdt.

Hodepine

Hodepinen ble plagsom allerede på barneskolen. Hanne husker det noen ganger var så vondt at hun måtte gå hjem. I niende klasse ble anfallene hyppigere og sterkere. Hun var skoleflink og aktiv fotballspiller på TUIL. Hun satt sjelden i ro. Stress, tenkte mamma Vibeke og pappa Øysten om datterens plager, og ba henne roe ned litt. Eller kanskje det var kostholdet, og ba henne kutte melkeprodukter og sjokolade. Migrene, kanskje? Puberteten?

– Da hun stadig oftere ikke maktet å dra på trening og bare lå på rommet med en klut over øynene, tok vi affære, og bestilte time hos fastlegen, sier Vibeke, og ler av Hannes spøkefulle kommentarer om foreldrenes hyppige hverdagsdiagnoser.

Fastlegen gjorde en grundig undersøkelse av Hanne. Han fant ingenting, men sendte henne på synstest. Så fulgte en rekke undersøkelser hos øyelege og på UNN:

Hodepinen, som tidvis slo ut tenåringsjenta, skyldtes ikke stress eller melkeallergi. Det var et godartet virus. Det var under oppfølging av viruset at en aneurisme, en utvidelse av en blodåre i hjernen ble oppdaget.

Slo alarm

– De to hadde ingen forbindelse, ble vi fortalt. Det var et rent lykketreff at aneurismen ble oppdaget. Det var viruset som ga hodepinen, forteller Vibeke.

Den forstørrede blodåren i hjernen ble konstatert i 2013. I 2015 ble det slått alarm under en regelmessig skanning. Endringer ble oppdaget.

– En ganske dramatisk endring, sier Vibeke.

Videre undersøkelser ble gjort på Rikshospitalet. Avgjørelsen: Operasjon var nødvendig.

– Vi fikk opplyst at operasjonen var komplisert, og at man ville søke ønsket kompetanse i utlandet, forteller Vibeke.

– Mye av tida før operasjonen er egentlig bare et stort hull. Jeg følte jeg var på sykehuset veldig hyppig. Jeg fikk veldig god oppfølging av UNN. Helt fra blodåren ble oppdaget, sier hun.

– Vi opplevde at UNN var helt outstanding, skryter mamma Vibeke.

Like før jul i 2016, da Hanne satt i en fysikktime på Tromsdalen videregående skole, fikk hun telefon fra mamma.

Operasjonen ville finne sted i januar.

13. januar 2017 satt Hanne, Vibeke og Øysten på flyet mot New York for å treffe den anerkjente nevrokirurgen Dr Amir Dehdashti.

Kostbar innsjekk

– Allerede ved innsjekk på sykehuset slo det oss hvor heldige vi var. Før vi fikk sjekke inn og i det hele tatt pratet med legen, var det forventet at vi betalte 35.000 dollar, up front, forteller Vibeke.

– Tenk om vi hadde vært amerikansk og uten helseforsikring, ikke nordmenn med Nav i ryggen?

Så fikk de møte kirurgen.

– Han fortalte oss at Hanne kunne leve godt med den «ødelagte» blodåra i toppen et år, men ikke mye lenger enn det. Han sa også at det var fare for lammelser eller nedsatt førlighet etter operasjonen. Han var så realistisk og ærlig at vi ble litt satt ut, sier Vibeke, som ikke kan få roset kirurgen nok.

Tilbake på hotellrommet, begynte både Øysten og Vibeke å gråte, overveldet at informasjon.

– Det var jo litt kleint at de var så lei seg. Jeg hadde jo sett mamma gråte før, men aldri pappa, sier Hanne.

«Herregud så tåpelige dere er. Det er jo tross alt jeg som skal gjennom dette, ikke dere», var Hannes reaksjon.

Vellykket operasjon

Operasjonen var vellykket. Hun hadde ikke mistet førligheten. Hun ville bli helt frisk.

– Det var et enormt støtteapparat som tok hånd om oss de ukene vi var på sykehuset, både før og etter operasjonen, sier Vibeke.

De hadde et enda større støtteapparat hjemme, bestående av venner og familie som hjalp til.

– Det betydde veldig mye for oss, sier de.

Foto:

Etter tre uker i New York, fikk familien reise hjem igjen. De siste dagene var Hanne i så god form at familien kunne være turister på Manhattan.

– En av de siste dagene gikk vi forbi et par ambulanser der ambulansepersonellet prøvde å hjelpe dem som bor på gata. En av dem var så å si bevisstløs. Men de kunne ikke ta han med seg, bare kjøre videre. Mens vi var blitt sendt til en av verdens fremste kirurger – på statens regning, sier Hanne.

– Donald Trump ble innsatt som president mens vi var der. Det var store demonstrasjoner i mange byer i USA. Flere tok til gatene for å vise motstand mot hans ønske om å fjerne Obamacare. Å se på nært hold hvor heldige vi er i Norge, gjorde meg veldig ydmyk, forteller Hanne.

Gjerne barnelege

Nå har to år gått. Hanne er godt i gang med studiene.

– Jeg så for meg juss. Jeg vet ikke helt hvorfor, sier Hanne.

Det ble ikke juss. Det ble medisinstudier på Universitetet i Tromsø.

– Jeg var jo veldig mye på sykehus i årene før operasjonen. Lysten til å bli lege ble større og større jo mer jeg så, sier Hanne, og legger til:

– Jeg har jo god erfaring som pasient. Det tror jeg kommer godt med i yrket. Ikke minst at jeg har opplevd helsevesenet i et annet land, sier hun.

Dr. Amir Dehdashti har nærmest heltestatus i familien.

– Vi visste ikke helt hvordan vi skulle vise vår takknemlighet. Hva gir man til en som har reddet datteren din?

Hanne og Vibeke smiler.

– Vi sendte han et par hjemmestrikkede votter, vi.

Artikkeltags