Hun skulle hvist til sykehuset – de holdt hverandre i hendene

Nå skal det ikke sies at togene på Nordlandsbanen kan sammenliknes med den ikoniske Orientekspressen.

DEL

God HelgDet var et myteomspunnet tog med komfort og champagne og luksus fra vogn til vogn der den snirklet seg gjennom Europa mot Istanbul.

Det finnes ikke spor av noe av dette på det gamle dieseltoget i Nord-Norge. Men det er likevel noen likt. Saktereisens fornemmelser. Sitte der ved vinduet og se landskapet fare forbi. Stasjon etter stasjon som dukker opp, folk som går på og av. Slik jeg gjorde på en reise mellom Mosjøen og Bodø for ikke så lenge siden.

Det skjer heldigvis sjelden sjalusimord på de norske togene slik som i Agatha Christies dramatisering av Orientekspressen. Men heller stille hverdagsdrama. Kjæresteparet på Rognan stasjon klynget seg til hverandre de siste sekundene før han rev seg løs idet dørene ble stengt. Eller det eldre ekteparet på setet foran meg. Hun skulle til sykehuset, forsto jeg. Ta operasjon. De holdt hverandre i hendene.

Tidligere i sommer tok jeg toget fra Stavanger til Grong – en reise på nærmere ett døgn. Tre togbytter og buss for tog mellom Oslo og Lillehammer og ingen ledig sovekupé og ingen comfortsone på nattoget til Trondheim. Et sted mellom Vinstra og Kvam stasjon, må jeg ha sovnet – til dunkinga langs skinnegangene. Jeg har en vag fornemmelige av folk som kom og gikk. Av lavmælt snakk – og folk som tok hensyn til hverandre. Slik dro vi gjennom natta i vogn 2 på Dovrebanen, spleiset samme i et slags stilltiende fellesskap.

Å reise med tog er som å bla seg gjennom et leksikon. Man lærer mye. Et sted på strekket langs Sørlandsbanen dumpet en kar ned på nabosetet. Etter litt famling kom samtalen i gang. Han var på jobbreise. Var banemontør. Skulle nordover for å sjekke togskinnene. Da han gikk av etter et par timer, visste jeg det meste om togskinnenes beskaffenhet og problemet med å holde 12 vinterfora sauer, to katter og en hund i livet mens han var borte på jobb.

Det er ingen prangende restaurantvogner på de norske togene slik det var på Orientekspressen. Det går mest i pølser og lettint mat. Men det var ikke dette den eldre dama ved vindusbordet innerst i restaurantvogna var opptatt av der hun satt med sitt tredje vinglass. Blikket vårt streifet hverandre. Jeg så vekk. På landskapet som suste forbi. Etter en stund reiste hun seg og gikk. Det tomme vinglasset speilet seg i vinduet idet toget dundret inn i tunnelen.

Tog er også en reise mellom klimasoner. Da jeg forlot Stavanger i midten av juni, var syrinbuskene avblomstret. Bare de tørre stenglene sto igjen etter tulipanene, og de aller fleste vårblomstene var borte. Men da jeg våknet den natta vi nærmet oss Trondheim, suste vi forbi syrintrær i full blomst, og frodige tidligblomster pyntet opp i hagene langs togskinnene. Og da de første morgentrøtte steg ut av toget, slo den kjølige tidligmorgenen inn – med duften av nyutsprunget syrin.

Da vi kom lenger nord og inn i Nordland fylke, sto syrinknoppene ennå bristeferdig og hutret i den kjølige junivinden.

Egentlig – har jeg tenkt – kan de vårglade reise med mellom nord og sør og få med seg to vårer i året og to bærsesonger. For mens ripsbuskene henger med tunge ripsklaser i juli på Sørlandet, kan man reise til Helgeland og plukke rips, stikkelsbær, og endog multer i slutten av august og enda lenger.

Jeg er vel kanskje over gjennomsnittet interessert i arkitektur. Og igjen – en togreise er som et 30 poengs studiefag i arkitektur eller samfunnsanalyse.

I min togreise, som startet i Stavanger, kjørte vi først forbi de svære privathusene og de prangende hagene, stort sett et resultat etter oljas inntogsmarsj, til Jærens lavmælte gamle stuer med skut i begge endene – som det strengt tatt ikke er så mange igjen av. De hvite kniplingshusene på Sørlandet og de spesielle låvebygningene med de små vinduene oppunder taket. De mektige laftede husene gjennom dalene langs Dovrebanen. De lange trønderlånene og de svære driftsbygningene i Trøndelag før man til slutt ender opp på Nordlandsbanen med de mindre og beskjedne nordlandsstuene.

Artikkeltags