«Ida» vil flytte hjem til Helgeland, men barnevernet sier nei: - Jeg kjenner meg selv best

Vil bli hørt: «Ida» er i barnevernets omsorg og føler at hun ikke blir tatt på alvor. De siste to og et halvt årene har hun vært i beredskapshjem, fosterhjem og på ungdomshjem. – Mitt største ønske er å komme hjem, sier hun. Per i dag bor «Ida» på institusjon og besøker slektninger på hjemplassen annenhver helg.Foto: Stine Skipnes

Vil bli hørt: «Ida» er i barnevernets omsorg og føler at hun ikke blir tatt på alvor. De siste to og et halvt årene har hun vært i beredskapshjem, fosterhjem og på ungdomshjem. – Mitt største ønske er å komme hjem, sier hun. Per i dag bor «Ida» på institusjon og besøker slektninger på hjemplassen annenhver helg.Foto: Stine Skipnes

«Ida» har bare ett ønske: Å flytte tilbake til hjemplassen.

DEL

– Jeg får ikke hjelp av barnevernet. Jeg gjør alt jeg kan for å få flytte hit igjen, men de tar ikke hensyn til mine ønsker. Jeg har prøvd i to og et halvt år, sier «Ida». 16-åringen bærer på en tung historie; en barndom fylt med omsorgssvikt. Siden «Ida» kom i barnevernets omsorg har hun vært i beredskapshjem, fosterhjem og bor nå på ungdomshjem. Ønsket har hele tiden vært å komme tilbake til hjemplassen.

– Det er her jeg har familie, venner og kjæresten min. Det er her jeg føler meg trygg, sier «Ida» når vi møter henne under et helgebesøk på hjemplassen.


– Ganske jævlig

Ifølge «Ida» vil ikke barnevernet at hun skal tilbake til hjemplassen fordi hun etter hvert kan møte faren her.

– Men jeg vet jeg er sterk nok til å takle det. Jeg er ikke redd ham lenger. Det vil bli vanskelig å se ham, men jeg kommer uansett til å flytte tilbake hit når jeg ikke lenger er under barnevernets omsorg. Han vil uansett få besøksforbud, og bryter han det ringer jeg politiet.

– Hvordan er livet på institusjon?

– Ganske jævlig. Det vet ungdomshjemmet også. De sa i januar at jeg skulle få komme hit annenhver helg inntil de finner et fosterhjem til meg. Jeg har selv snakket med folk som er villig til å ta imot meg. Likevel stopper det opp, sier «Ida». Sist var hun i fosterhjem på en annen kant av landet.

– Jeg var villig til å gi det en sjanse, men det fungerte ikke.

– Har du forståelse for hvorfor barnevernet ikke vil at du skal tilbake til heimplassen?

– Jeg skjønner det, men samtidig så kjenner jeg meg selv best. Og jeg har mange rundt meg som støtter meg.


Rømte hjem

– Hva tenker du om framtida?

– Så lenge jeg bor på ungdomshjemmet ser jeg mørkt på det. Det er mange rusmisbrukere der og mange som bare har rømt derfra. Det er ikke et bra miljø for meg. Jeg burde ikke være der, egentlig.

«Ida» hadde forhåpninger om å få flytte til hjemplassen på nyåret. Så skjedde ikke. Til slutt rømte hun.

– Det var mest for å få fram et poeng. Familien til kjæresten min ble innblandet og de ville ikke lyve for politiet. Det har jeg forståelse for. Derfor meldte jeg meg, og fikk beskjed av ungdomshjemmet om å komme tilbake igjen som om ingenting hadde skjedd.

– Alt jeg ville var å snakke med barnevernet og få fram mine poeng. Jeg ville bare at de skulle høre på meg, sier «Ida» – som fikk et møte med barnevernet.

– Jeg fikk inntrykk av at ting skulle skje ganske fort, men etter to måneder har det fortsatt ikke skjedd noe. Jeg tror ikke de skjønner hvor lite tålmodighet jeg har igjen. Jeg er lei.

«Ida» forteller om sist hun godtok å flytte, for å starte om igjen. Det skar seg allerede første skoledag.

– Jeg låste meg inn på toalettet og hørte de andre jentene baksnakke meg. Jeg taklet ikke sosiale sammenhenger. Det var nok da angsten min var på sitt verste, sier «Ida». Etter ti måneder flyttet hun på ungdomshjem.

– De har hjulpet meg med angsten, det skal de ha. Jeg har klart å bli mer sosial. Men det er ikke der jeg vil være. Jeg vil bare hjem.

«Ida» sin saksbehandler vil ikke kommentere enkeltsaker, og henviser til Elisabeth Wulff Hansen, leder i barnevernstjenesten i Vefsn kommune.



– Det skal være forsvarlige tiltak

– Noen ganger er det til barnets beste å flytte til et annet sted slik at man får avstand fra personer som er til skade for barnet.

Det sier Elisabeth Wulff Hansen, enhetsleder for barnevernstjenesten i Vefsn kommune. Hun uttaler seg på generelt grunnlag om hvor stor vekt det legges på ungdoms ønske når det gjelder bosted og fosterfamilie. Hun viser til at barnevernstjenesten sine tiltak skal være forsvarlige og til barnets beste jevnfør formålsparagrafen i barnevernloven.

Forsvarlighetskrav

– Barnevernstjenesten sjekker alltid ut familie og nettverk i første omgang når forholdene er slik at de ikke kan bo hjemme hos sine foreldre. Det kan være ulike grunner til at et barn ikke kan bo i hjemmet, som for eksempel vold, overgrep, rus, utagerende atferd, vanskjøtsel med mer – noen ganger er en eller flere av disse i kombinasjon. Som utgangspunkt søker man ny omsorgsbase i nærmiljøet, slik at barna kan få opprettholde relasjoner i forhold til skole, venner og annet nettverk. Andre ganger er det til barnets beste å flytte til et annet sted slik at man får avstand fra personer/nettverk som har vært eller er til skade for barnet. Dersom barnets/ungdommens ønsker er i tråd med forsvarlighetskravet og vurderes til å være til ungdommens beste, bli deres ønske sterkt vektlagt.

– Klarer ikke stå i det

– Hvilke kriterier legger dere til grunn for valg av bosted og fosterfamilie?

– Fosterforeldre skal ha både fysisk og psykisk plass til å ta imot et barn med særskilte behov, alminnelig god økonomi, alminnelig god helse, politiattest, støtte i familie og nettverk. Ofte har barn og ungdom som plasseres i fosterhjem utviklet særskilte behov på bakgrunn av manglende omsorg, trygghet med mer, og fosterforeldrene må være ekstra godt rustet til å ivareta dette barnet med de utfordringene det har. Dersom fosterforeldrene har biologiske barn, er det veldig viktig at de også skjønner hva det innebærer å få et til barn inn i familien som har stort behov for oppfølging og kjærlighet fra deres foreldre. Dessverre er det altfor mange ganger at et fosterhjem ikke klarer å stå i det på grunn av hensynet til sine biologiske barn. Så en av avveiningene ved valg av bosted/fosterhjem er å vurdere om det bør være andre barn og eventuelt alder på dem i et fosterhjem, avhengig av barnets behov og fungering.


– De blir hørt

– Har barna/ungdommene noe de selv skulle ha sagt?

– Absolutt. Deres meninger betyr mye, og de blir hørt. Det er likevel slik at barnevernstjenesten må veie dette opp mot forsvarlighet og faglig vurdering opp mot barnas beste. Videre spiller tilgjengelighet på egnede fosterhjem inn.

– Er det regler for når de blir hørt, med tanke på alder?

– Barnevernstjenesten snakker med og hører på barn i alle aldre, og det er ulikt hvordan de klarer å uttrykke sine ønsker. Men barnevernstjenesten etterstreber å samarbeide med barn/ungdom i forhold til å finne gode løsninger for dem, så langt det er forsvarlig.

– Hva er vanlig behandlingstid for å bli godkjente fosterforeldre?

– Det varierer. Dersom det er familie/nettverk til et kjent barn er behandlingstiden som oftest kort. Godkjenning fra kommunen kan gis før en eventuell opplæring. Dersom det er en generell godkjenning av et fosterhjem foregår godkjennings- og klargjøringsprosessen av for eksempel Fosterhjem Helgeland eller Bufetat først, deretter er det kommunen som godkjenner plassering av det enkelte barnet.


Mangel på fosterhjem

– Er det mangel på fosterhjem i Vefsn?

– Ja, både i Vefsn og resten av landet. Vefsn kommune er med i et prosjekt «Fosterhjem Helgeland», sammen med Grane, Hattfjelldal, Hemnes, Nesna, Lurøy og Rana som er vertskommune. Målet med prosjektet er å rekruttere flere fosterhjem på Helgeland, slik at barna får anledning til å vokse opp i sine nærmiljø og/eller at avstanden blir kortere med tanke på besøk til venner og nettverk og samvær mellom barn og foreldre.

Så langt har Fosterhjem Helgeland gjennomført to informasjonsmøter i Vefsn, der det var en person som møtte til hvert av møtene. Det har også vært gjennomført informasjonsmøter i de andre samarbeidskommunene, og rekrutteringen er godt i gang. Fosterhjem Helgeland og samarbeidskommunene vil fortsette å arrangere informasjonsmøter for dem som ønsker eller er nysgjerrige på det å bli fosterhjem, og forhåpentligvis vil besøket ta seg opp i Vefsn. Fosterhjem Helgeland er allerede i gang med første kurs rekke for dem som ønsker å bli fosterforeldre, og kursene vil gjennomføres fortløpende ved rekruttering av folk.

Artikkeltags