Gå til sidens hovedinnhold

Nord-Vefsns standhaftige unge mot hovedstrømmen

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ble fristet til å skrive ned noe etter Alf Vestebekkmos tankevekker om nordlige Vefsn, spesielt på bakgrunn av politikeres vedtak om å legge ned Elsfjord oppvekstsenter – de ser ut til å ha lyktes, om de ikke snur og prioriterer annerledes. Prestisje står i så fall på spill, og det skal politisk mot til å innrømme at man – som travel politiker – gjennom ny innsikt har endret syn.

Jeg stiller meg bak Alfs kloke innlegg. Så vil jeg også sette lys på Espen Isaksens optimistiske debattinnlegg i bladet sist onsdag, der han skriver:"Jeg tror ikke det er mange lokalsamfunn på vår størrelse som har så mange baller i lufta og er inne i slik stim som nettopp oss." Oppløftende lesning, om det enn, som alltid, er ulike meninger når veger skal velges, eller når egg må knuses for å skape noe nytt. Og Vefsn har mange veger. Noen går nordover, helt til Hemnes kommune. Det meste av det Espen Iskasen kaller aktivitet skjer i eller nær Mosjøen. Aktivitet i omegnen dreier seg mest om å utnytte ressurser som fins der. De fører i mindre grad til økt bosetting der aktiviteten skjer, enn til vekst i Mosjøen.

Politikere får mye pepper. Det er leit å lese. Jeg har respekt for ressurspersonene blant oss som ivaretar demokratiet på vegne av oss mange. Utfordringene er tøffe, særlig når valget står mellom flere onder. Så blir det også skapt luftslott – ja, berusende utopier, i valgkampers hete. Og etter valget? Iblant går utviklinga over all forventning – andre ganger dårligere – og det må blanke ark og fargestifter tel.

Økonomi og prognoser blir lagt til grunn ved nedlegging av skoler med noe overkapasitet. Er det ikke en god porsjon fatalisme ute og går, når kommunen og næringslivet arbeider så godt for etablering av nye virksomheter og videreutvikling av gamle? Man håper og tror det kommer flere mennesker til Vefsn, enten de har røtter her eller ikke. For her er ikke bare fin natur, landsdelens største historiske trehusbebyggelse, et aktivt kulturliv osv., men også gode utsikter for å leve av noe. Er det ikke sannsynlig at de som flytter hit har barn, og vil få flere? Bør ikke Espens og andres optimisme telle med ved langsiktig planlegging av skolestruktur?

Hva har så folk levd av før, i Elsfjorden og de øvrige stedene nord i kommunen, og hva lever de av i dag, de som ikke er pensjonister? Her trengs et tilbakeblikk.

Den nasjonale politikken slår ut i lokalsamfunnet. Målsettingene skifter, noen av dem har slått hverandre ihjel! I tillegg kommer handlingsrommet ved lokale prioriteringer. Den viktigste næringa i bygdene nord i Vefsn i fredsåret var ennå landbruk, en del husflid, handverk, litt småindustri og etter hvert anleggsarbeid. Kort fortalt var den nasjonale politikken etter krigen å frigjøre arbeidskraft fra landbruket for industrien, og øke eksporten og valutainntektene. Likeså skulle ny infrastruktur primært tjene industrien. Matproduksjonen skulle også sikres – ved effektivisering og overgang til færre og større bruk. Ei ufattelig effektivisering fulgte, med mekanisering, intens husdyravl, nydyrking, mye større energibruk, finansieringsstøtte, ny jordlov osv. Virkemiddelbruken framelsket bruksutbygging, som tok helt av i 1960-70-åra.

Var alt dette positivt for nordre Vefsn? Ja og nei – nei når vi i dag kjenner fortsettelsen. Alt virker inn på alt, og politiske virkemidler virker, på godt og vondt, for enkeltpersoner og små samfunn! I alle fall ble utviklinga i nordkommunen med åra mildt sagt negativ.

Prognoser og scenarier er viktig ved moderne planlegging. På Drevvatnet bodde en gang en mann som het Brynjar Meldal, herredsagronom for Drevja og Elsfjord. I årsmeldinga for 1965 skrev han: "Drevja og Elsfjord er de områdene i Vefsn kommune som har mest jord skikket for nydyrking. Dette området har nå i likhet med andre distrikter i Nordland fylke lagt bak seg barnesykdommer som rasediskusjoner i storfeholdet, svøpen om overproduksjon, og fjernet seg fra tvangstanken om allsidig drift og at avdråttsnivået pr. ku har en økonomisk grense oppover. Forholdene ligger derfor godt til rette for ekspansjon i jordbruksnæringa og bedring av økonomien på det enkelte bruk."

Han fryktet ingen overproduksjon, langsiktige investerings- og produksjonsplaner kunne lages, "stimulerende prisoppgang" ville komme den dagen produktene skulle markedsføres. Her ser vi hvor feil det gikk an å ta av framtidsutsiktene i 1965. Mange som stilte seg i køen for bruksutbygging skulle få erfare det.

Strukturrasjonaliseringa i jordbruket var hovedårsaka til at det bodde rundt en million flere mennesker i norske byer i 1970 enn i 1950. I 1975 kom en skattestreik, kalt "Hitra-aksjonen", og et opptrappingsvedtak året etter styrket økonomien i jordbruket. Så oppsto et økende problem med overproduksjon, av produkter som i særs liten grad kunne eksporteres.

I 1986-87 rapporterte landbrukssjef Sverre Stokka om en svært negativ tendens i befolknings- og næringsutviklinga nord i kommunen. Bøndenes økonomi var vanskelig og ville ta lang tid å rette opp. Det var store problemer med rekruttering til landbruket. Året etter uttrykte han bekymringene slik: "I løpet av en del år vil situasjonen for mange bli at de sitter med et helt nedslitt driftsapparat, ingen ser seg økonomisk i stand til å overta, og den enkleste utveien vil da være å slutte med husdyr."

10 år seinere utmerket Vefen, og spesielt nordkommunen, seg ved rekordstort salg av melkekvoter, og dette fortsatte. Bygningsmassen for flere unge brukere var dårlig. Manglende bolig nr. 2 hindret rekruttering. De som hadde overtatt gårdsdrifta de siste åra utgjorde en liten, hard kjerne av standhaftige unge brukere, som sto imot ”hovedstrømmen” og ennå holdt skansen. Problemene var tatt opp politisk i kommunen flere ganger. De som ville overta i Hemnes fikk kommunalt tilskudd, og ingen solgte melkekvoten der i 1996. I dag fins nesten ikke gårdsbruk i sjølstendig drift i nordkommunen. Andelen pensjonister har økt.

Historikken er nok ubehagelig å lese, og innse at nordkommunen i årtier har måttet finne seg i å bli tapere. Ei positiv generell samfunnsutvikling har ikke vært alle i Vefsn til del – sentrum og periferi har ikke alltid interessefellesskap. Poenget med denne historikken, er at landbruket ennå var den viktigste bærebjelken, og grunnlaget for dagens Elsfjord skole på den tida da den ble åpnet, i 1967. Det er viktig å prøve å forstå et lokalsamfunns utvikling og avvikling. Kommunen kan velge å handle for å sikre bosetting, etter tiår med nedtur, eller la være. Dere som er våre folkevalgte har ennå en mulighet til å gjøre det attraktivt for barnefamilier å bo også i denne delen av kommunen – som lovet!

Om det ikke på noe sikt kommer nye arbeidsplasser langt nord i Vefsn i særlig stor grad, hva kan da være grunnlaget for videre bosetting og nye barnefamilier framover? I vår dataverden er det godt mulig for mange å arbeide heimefra, som arbeidstaker eller ved å drive egen virksomhet. Andre, som nok utgjør flertallet, er avhengig av bil for å komme seg på arbeid, men nyter nå godt av de enorme investeringene som er gjort i moderne veger, i retning Mo, Sandnessjøen og Mosjøen. Og en gang blir jo nye veganlegg nedbetalt.

Altså er nye muligheter innen rekkevidde for familiefolk som velger å bo et annet sted enn i by. Boutgiftene blir mindre. Byens tilbud er ikke så langt unna. Barna kan få et godt oppvekstmiljø. Hva om en hard kjerne av standhaftige unge igjen helst ønsker å stå imot ”hovedstrømmen” og ennå holde skansen?

Er det virkelig ønskelig å påføre Vefsns vakre, men sårbare, nordområde nok et alvorlig tap?

Knut Solberg

Kommentarer til denne saken