Gå til sidens hovedinnhold

«Noen lurer på om vi er vel bevart»

Artikkelen er over 2 år gammel

Go' Helg Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Lørdag er jeg en av over 10.000 syklister som skal slite seg gjennom 86 kilometer over fjellet fra Rena til Lillehammer. Fra Mosjøen er det faktisk hele 32 som deltar. Værmeldingen tyder på litt regn, og det er slik det skal være. I fjor var det et unntaksår med sol og medvind og rekordtider for de fleste – meg selv inkludert.

Det er vel tvilsomt om man kan gjenta bedriften fra i fjor, men som birkebeinere flest så lever man i håpet. Alle håper å sykle raskere og raskere uten å tenke på at den biologiske klokka tikker ufortrødent, og at man blir ett år eldre for hvert år.

Det er mange som spør seg om de som deltar år etter år er riktig vel bevart. Godt spørsmål. Hva er årsaken til at folk fra hele landet reiser til Rena og Lillehammer en gang i året for å slite i tre-fire timer på et sykkelsete. Det er også 1500 høydemeter som skal forseres, og det blir omtrent som å gå opp på Øyfjellvarden to ganger. I løpet av de siste 10 årene har det vært gjørmebad et par tre ganger, og selv om deltakerantallet har gått ned så kommer veldig mange tilbake.

På de verste årene 2009 og 2010 var det regn og vind og lav temperatur, pluss grus i alle kroppsåpninger. Tilleggseffekten var at vann og grus inneholdt en god dose sauskit. Jeg karret meg på jobb uka etter, men det ble mange dobesøk.

For å være ærlig så er svaret på spørsmålet om vi er riktig vel bevart ganske enkelt. Norges største sykkelritt er mye mer enn bare et slit gjennom 86 kilometer. Hvis man er av den optimistiske typen, som for eksempel meg, så er det enkelt å motivere seg for slitet. Jeg vet at det knuffes i løypa, at det er trafikkork i gåpartiene, at det kan være gjørme og regn og at man ikke kjenner seg særlig god i baken etter rittet.

Men jeg kjenner på den deilige følelsen det er å være ferdig, komme inn i matteltet og senere i dusjen. Jeg treffer kompisene og snakker om det vi har vært gjennom, og vi diskuterer selvsagt tidene og om vi klarte merket.

Tida er selvsagt ikke det viktigste sier de fleste, men det er nok en sannhet med noen modifikasjoner. Det er samme løype hvert år, og stort sett samme forhold. Ergo kan man sammenlikne sine egne tider med tidligere, og man kan sammenlikne seg med andre.

På middagen etter rittet er det et ofte et lite verdensmesterskap i bortforklaringer. Kom i feil pulje, krampe, vondt i magen, kjede som hoppet av, punkteringer, feil valg av dekk, dårlig med drikke underveis, problemer med å få opp pakkene med gel, østlendinger som sperret veien i nedoverbakkene og sikkert noen flere gode eller mindre gode unnskyldninger.

Hvis tida blir dårlig nøyer jeg meg med å konstatere at i år hadde jeg trent for lite. Kjedelig, men sant! God tur!

Kommentarer til denne saken