Det var sikkert en god tanke som lå bak da styret i Helgelandssykehuset bestemte seg for å legge det avgjørende møtet om utbyggingen av framtidas sykehustilbud på Helgeland til Mosjøen. Men en kan saktens lure på hva slags mottakelse styrets representanter hadde sett for seg da de ankom Fru Haugans Hotel tirsdag morgen.

Ikke uventet ble forsamlingen møtt av sinte protester fra flere hundre demonstranter som hadde samlet seg utenfor. Aksjonsgruppa «Ja til ett-sykehusmodellen midt på Helgeland», som har nærmere 6.000 følgere på Facebook, stilte for anledningen med ti hvite likkister for å minne styrets representanter om hva som står på spill i vedtaket de var i ferd med å fatte.

For utenforstående kan det framstå som unødvendig krisemaksimering for å påkalle seg medienes oppmerksomhet. Det er vanskelig å forestille seg at en så omfattende omlegging av sykehustjenestene for en hel region ikke er tilstrekkelig vurdert av høyst kompetente fagpersoner innen samfunnsmedisin og risiko- og sårbarhetsanalyse før det endelige vedtaket treffes. Muligens var det også dette NRK Nyheter i Nordland tok for gitt, da de i etterkant av møtet sendte et intervju med styrelederen og sykehusdirektøren inne fra hotellet, men lot være å fortelle seerne at det sto nærmere 700 demonstranter utenfor og ga uttrykk for sinne, frykt og frustrasjon. Men for alle på Helgeland som får en mye lengre og mer risikabel reisevei til nærmeste sykehus med akuttmedisinsk beredskap, er det ramme alvor.

«Det er ikke som vi vefsninger vanligvis sier, «tja, dæ ornæ se». For det gjør ikke det», advarte aksjonsleder Roy Otto Solvang. «Sykehuset legges ned og vi mister akuttberedskapen. Akkurat nå føler vi på uroen for tryggheten for liv og helse, og det er ganske viktig. Er dere ikke enige?», spurte han forsamlingen, og fikk et unisont ja til svar.

At styret ikke takket ja til invitasjonen om å komme ut og lytte til appellen fra aksjonistene er kanskje ikke til å undres over. For demonstrantene ble det imidlertid en bekreftelse på at sykehusledelsen nok en gang vender det døve øret til en stor andel av Helgelands befolkning som har krav på et likeverdig og godt helsetilbud, uansett bosted.

Sant å si var det ikke så mange alternative møtesteder styret kunne valgt uten å risikere å bli møtt av illsinte demonstranter. Også i Sandnessjøen var skuffelsen enorm i går, da det ble klart at et knapt flertall av styrets representanter gikk inn for et påbygg og renovering av det eksisterende sykehuset fra 1926, i stedet for et splitter nytt, moderne sykehus. Vedtaket ble for mange en bekreftelse på at ledelsen ved Helgelandssykehuset aldri har hatt en reell intensjon om å oppfylle det tidligere vedtaket fra Helse Nord om at Sandnessjøen skulle få status som nytt hovedsykehus for hele regionen. I stedet ble gårsdagens vedtak en siste spiker i kista, etter at avansert tarmkirurgi og ortopedi allerede er besluttet overført til Mo i Rana.

Om det er folk som bor sør eller nord for Korgfjellet som blir stående igjen som vinnere eller tapere i kampen om lokalisering av sykehustjenester på Helgeland, er for så vidt ikke lenger relevant. Det som står igjen etter gårsdagens styremøte er et foreløpig lavpunkt i en mangeårig, konfliktfylt prosess som mangler nødvendig tillit og forankring blant et stort flertall av kommunene som sykehuset skal betjene. Betegnende nok var styret like splittet som befolkningen for øvrig, når bare fem av de ti styremedlemmene stemte for forslaget som konstituert administrerende direktør Hanne Frøyshov hadde innstilt på. Uansett ståsted og geografisk tilhørighet var bekymringen for økonomien mest framtredende i diskusjonen som foregikk over bordet på Fru Haugans. Mens de aller viktigste spørsmålene for folk flest, om trygghet, helse og livskvalitet, var så godt som fraværende.

Nå er det opp til det regionale helseforetaket å sette foten ned for en prosess som verken har bred folkelig støtte eller økonomisk bærekraft til å realiseres. Dersom styret i Helse Nord skulle ha behov for å begrunne hvorfor det nå er nødvendig å ta en fot i bakken, burde det være mer enn nok å vise til tidligere helseminister Bent Høie (H) og løftet han ga i det såkalte strukturvedtaket i 2020: «Ved valg av sykehusstruktur på Helgeland er det et mål at alle pasienter skal få trygge og gode tjenester uavhengig av hvor de bor.»

Og dersom dette heller ikke er tilstrekkelig, bør nåværende helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) hente fram sin egen regjerings løfter fra den såkalte Hurdalsplattformen: «Regjeringen vil utvikle og styrke det desentraliserte sykehustilbudet i Norge, flytte mer av den elektive virksomheten ut til lokalsykehus, og styrke den lokale akuttberedskapen.»

Dernest bør Kjerkol snarest sette seg på et fly til Helgeland og forklare hvordan regjeringen har tenkt å gjenopprette tilliten til en sykehusprosess som etter alle solemerker er avhengig av livsforlengende behandling for å komme i mål.