Min omvendte julematskam

SÆRE SMAKSLØKER: Marius Guttormsen gleder seg ikke mest til maten når julebordssesongen kommer.

SÆRE SMAKSLØKER: Marius Guttormsen gleder seg ikke mest til maten når julebordssesongen kommer.

Personlig har jeg ingen problemer med kjøttfri julebordsmeny – men av helt andre grunner enn du kanskje tror.

DEL

Skråblikk (iSandnessjøen) Jeg hater nemlig norsk julemat.

... eller hater er et veldig sterkt ord. La oss bare konstatere at jeg ikke hopper opp fra stolen og slår i luften av glede når julebordsmenyene annonseres:

Julegrøt, julepølse, juleribbe, julepinnekjøtt, juletorsk, julekveite, julelutefisk, julesmalahove.

Jeg slår hjul ut døra bare av tanken på middagsretter med prefikset jul i seg.

Vi har alle våre preferanser i matveien, og noen er kanskje mer sær enn andre. Jeg liker egentlig det meste av mat, men akkurat når det gjelder julemat (og kokt egg merkelig nok), så går rullegardinen ned.

Men der er jeg åpenbart en knøttliten minoritet i mitt eget land.

Ifølge Store norske leksikons artikkel om norsk julemat står det at 88 prosent av befolkningen spiste enten ribbe eller pinnekjøtt på julaften. Av de resterende 12 prosentene spiser nok en god del fisk eller annen tradisjonell norsk julemat.

Jeg derimot, setter meg stille ned i kategorien som ikke spiser julemat på julaften, og holder kjeft.

For det er faktisk få ting folk blir mer overrasket over enn når jeg motvillig forteller at jeg lager noe jeg syns er godt på julaften, men at det ikke er tradisjonell norsk julemat.

Jeg kunne sikkert fortalt at jeg både var blitt sammen med Sjaman Durek OG Märtha Louise – samtidig, men likevel ville oppfølgingsspørsmålene dreid seg om julematnekten.

«SPISER DU IKKE RIBBE?! DET ER JO SÅ GODT! IKKE PINNEKJØTT HELLER?! JEG KUNNE SPIST PINNEKJØTT HVER DAG RESTEN AV LIVET JEG ALTSÅ!»

Nei, det kunne du ikke.

Når ble du sist invitert på pinnekjøtt i april? Eller lutefisklag i august?

Nei, det hele koker nok ned til tradisjon. Vi gjør det som vi alltid har gjort. «Same procedure as every year, James!", «Tider skal komme, tider skal henrulle. Slekt skal følge slekters gang».

Derfor gruer jeg meg til julebordssesongen setter i gang.

For når kelneren kommer bort til den stivpyntede julebordsbesetningen må jeg, flau over mine egne smaksløker, be om klovnepølse og chips fra barnemenyen – fordi det faktisk frister mer enn dissende ribbefett, med en svor så hardt at man kan kutte glass med den.

Det er da en sjelden gangs skyld føler jeg at jeg kan relatere meg litt til gravide kvinner som må tåle både drikkepress og alkomas på diverse bord i julestria.

Derfor rykker det ikke like sterkt i ryggmargen når jeg leser forslag om kjøttfrie julebord rundt i norske kommuner, universiteter og bedrifter.

Jeg blir rett og slett ikke så veldig berørt – selv om jeg har forståelse for at det kanskje ramler færre julebordinvitasjoner ned i den elektroniske postkassen min i ukene framover.

Men til alle andre som BARE ELSKER norsk julemat: Kos dere! Og innerst inne vær litt glad for at det er et helt år til neste gang.

Godt julebord!

Artikkeltags