"Nå kan purken bare kom og hent oss"

Dance With A Stranger fanget publikum.

Dance With A Stranger fanget publikum. Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

Gripende farvel med en av popens største.

DEL

Dance With A Strangers (DWAS) 30-årsmarkering og farvel etter bassisten Yngve Moes bortgang ble ingen vanlig konsert, og kan følgelig ikke bedømmes deretter.

I stedet ble det et hengivent møte mellom publikum og musikere som kjente hverandre som gamle, gode venner. Brønnøysund har alltid betydd mye for gruppa, og nå var det ugjenkallelig avskjed. De hevder at Brønnøysund har et av landets beste konsertpublikum, og det er det ingen grunn til å betvile.

Engasjert og elskende publikum

Et så lydhørt, engasjert og elskende publikum som på sekundet fulgte musikken, er sjeldent å oppleve. Det bølgende folkehavet hvilte aldri, og før en visste ordet av det, holdt man rundt den fremmede sidemannen - i mitt tilfelle en saksbehandler fra Halden kemnerkontor.

Dette smittet over på de ti – 10 – musikerne på scenen. Til å være bajas, var Frode Alnæs en smule preget av stundens alvor, men som alltid lun og tilstedeværende.

- Nå må dåkker søng sånn at de hør dæ heilt tel Sandnessjøen, sa han.

Sandnessjøen? De hørte oss forsyne meg til Beiarn!

Ubeskrivelig vakker

Elg Elgenes var sjeldent rak i ryggen med klart blikk og en bedre stemme enn på lenge. I alle DWAS’ 30 år har vi bladfyker forsøkt å sette ord på Elgs stemme. Fånyttes, selvsagt. Det eneste man er enig om, er at den er ubeskrivelig vakker og gjør noe med en.

Så flott å se og høre Bjørn Jenssen bak trommene igjen. Det er ikke godt å si hva denne Bodø-pjokken er laget av, men slagene hans treffer der de skal både i mage og hjerterøtter.

En ydmyk takk til stasmannen og den briljante bassisten Per Mathisen som for anledningen fylte den avdøde kompisen og kollegaens sko. Det er svært beundringsverdig og et stykke arbeid av uforståelig vanskelighetsgrad. Tusen takk.

Og Frode Alnæs da, hva skal man si mannen som har laget all denne herlige musikken og som er rene c-vitaminen i all sin fremferd? Jo, at han aldri må slutte.

Så var de seks til – blåsere, korister, ekstramann på tangenter – i det hele tatt, fullt trøkk med «Stranger» som vi er blitt bortskjemt med. Lydbildet er selvsagt førsteklasses, hver tone og stavelse høres krystallklart som vanlig under Alnæs’ suverene og sjarmerende direksjon.

En lærebok i popmusikk

En DWAS-konsert er en lærebok i popmusikk. Ikke bare har alle sangene besettende refrenger som et helt land kan utenat, men det er en rytme og et driv og livsbejaende pågåenhet uten sidestykke. Lørdag kveld var det lengste oppholdet mellom to låter på hele fem sekunder. Fem sekunder. Gakk hen og gjør likeså, du dagens popstjerne.

Det er virkelig umulig å fremheve sanger og prestasjoner. Fordi det hører hjemme i historiebøkene, må fremførelsen av «Everyone Needs A Friend Sometimes» refereres. Den er gruppas største hit og har et bassparti som nå er blitt allsang. Alnæs introduserte sangen og ba om at alle løftet armene fra kroppen, lik en Y til ære for Yngve. På øyeblikket slapp alle hva vi hadde i hendene. Så kom denne sangen som har betydd og betyr svært mye for så mange. Det var noen uutholdelig emosjonelle minutter der tårene rant fritt.

- Nå kan purken bare kom og hent oss, ropte Frode og spilte på overtid kl. 01.12 til et unisont jubelbrøl.

Takk for dansen, gutter. Takk for at dere beriket livene våre. Nå skal vi bare tørke noen tårer og på mandag er det en annen dans.

Jostein Pedersen

Artikkeltags