Du store verden for en suveren gruppe Publiners er. Du verden for et treigt publikum festivalgjengerne kan være. Ikke før halvveis ut i konserten var det om lag 1000 publikummere til en konsert som hadde fortjent lange køer, trengsel og opphisset forventning.

Til gjengjeld tilhørte de 1000 menigheten som kunne tekstene på rams og sang med og var til stede for å nyte musikken. Kontakten mellom scene og publikum var direkte rørende og Publiners var absolutt ikke tungbedde i å by på seg selv.

De seks på scenen var så samspilte og kompakte at det alltid var snakk om en helhet. Dette til tross for at det er vokalist Ronny Bertelsen som er stemmen og ordene og som drar blikkene til seg. Uten de finstemte instrumentene rundt seg, hadde han ikke hatt mye å spille på – og det er nettopp det han gjør, ustoppelig og inntil den mest gledelige detalj involverer han sine flotte medmusikanter.

Bertelsen er mye bedre i levende live enn på platene. Det må ha noe med det å være levende å gjøre, det er som om han tar Sana-Sol og tran bare han ser på publikum, før han gyver løs. Og ja, han må være den beste mannlige popvokalisten i Norge akkurat nå. Teknikk og følelser er samordnet til en høyere enhet og det er aldri tvil om hva han synger. Vi er millioner av siviliserte mennesker her ute som elsker god diksjon!

Ellers er det å melde at konserten var rene ønskekonserten. Det er aldri feil å gi publikum tilbake de sangene de har kjøpt hjemme for egne penger. Radiohiten «(Kj)ærlighet» ble fremført sammen med Hilde Jeanette Grande og det var altså så vakkert at opptil flere måtte svelge et-par ganger.

Det er godt mulig at brønnøyværingene er bortskjemte med Publiners på hjemmebane. For utenforstående var det en fin opplevelse på linje med noe av det beste landet har å oppdrive. Det er ingen selvfølge. Vær glad i hva dere har, ellers kommer The Emirates og kjøper dem opp og sender dem til haremer i Abu Dhabi. Eller til oljefyrstene i Sandnessjøen.

Jostein Pedersen