Flyktninger krysser sine spor

Av
Artikkelen er over 15 år gammel

Søsknene var 12, 10, 6 og 4 år gamle da de måtte flykte fra tyskerne. Lørdag møtte de gamle spor ved barndomsheimen på Lånan.

DEL

En kveld først i august i 1944. Familien Jørgensen på øya Lånan ytterst på Helgelandskysten får beskjed om at båten som skal ta de med til tryggere farvann er på vei. De vet at tyskerne også er like om hjørnet. Derfor må de reise nå, de kan ikke vente på storebror Odd som har rodd til Forvik for å få tak i en radio.

– Det er det jeg husker best. At mor gråt fordi vi ikke kunne vente på Odd. Ella Bjørg Jakobsen, født Jørgensen, er den eldste av de fire søsknene som har tatt turen tilbake til Lånan, og minnene er klare tilbake ved barndomsheimen.

– Men dere rakk det før tyskerne kom?

– Det var bare så vidt. De kom dagen etter vet du. Men vi hadde ikke vett til å være redde. Vi var så unge, forklarer Jakobsen.

Dramatisk historie

Ella Bjørg, Harald, Petter og Hjørdis var henholdsvis 12, 10, 6 og 4 år den gangen. Sammen med foreldrene og broren Kolbjørn, som er død i dag, var de blant de 28 personene som måtte forlate heimene sine og bli evakuert under krigen.

Øya deres var et flittig brukt omlastingssted for våpen fra England, og tyskerne hadde fått snurten i det. Det fantes ingen radiosender på Lånan, og to av øyboerne, Birger Nilsen og Petter Johansen, måtte ta seg helt over til Sverige for å varsle basen i England. Folket på Lånan var i stor fare. Hvis tyskerne kom først, kunne øyværingene lide den samme skjebnen som i Telavåg. Der ble barn og kvinner sendt til Ulven utenfor Bergen, mens mennene ble sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland. Av mannfolkene var det bare halvparten som overlevde.

Derfor var dagene før evakueringen spente. Karene gjemte seg ute i skjærene om dagen, mens kvinnene holdt vakt. Hvis ei mørk dongeriskjorte hang på den kvitmalte veggen ned mot sjøen til familien Jørgensen, og hvis nabobruket tørket kvitt tøy på grastaket, var kysten klar. Hvis ikke måtte de vente.

– Når mannfolkene var på land og sov, gikk kvinnfolkene i huset og speidet fra vindu til vindu, forteller Ella Bjørg Jakobsen. Det kvite huset hun vokste opp i våker på en liten høyde, og det nakne øyriket gjør det lett å holde utkikk i alle retninger.

– Jeg kan ikke skjønne at folk holdt i hop, sier hun ettertenksomt.

Idyllens hemmelighet

Øya Lånan ligger langt, langt vest på Helgelandskysten. Den tar imot oss med markblomster, ærfugler og grønne heier når vi kommer på besøk en sommerlørdag. I dag er det ingen som bor fast på øya, men under krigen var det et livskraftig samfunn der ute. Mennesker som levde sine liv med fiske og sjølbergingshushold, på en tilsynelatende fredelig plett på jord.

Men det var før Lånan ble et viktig omplasseringssted for den hemmelige våpentransporten mellom England og Sverige. Etter at Træna ble avdekket som omplasseringshavn av tyskerne, var motstandsbevegelsen på utkikk etter ei ny havn å laste om våpen og annet materielle som kom sjøveien. Lånan ble valgt. Lokalbefolkninga stilte hus og holmer til disposisjon for midlertidig lagerplass. Men tyskerne halte snart innpå; opprullingen av nordsjøtrafikken var i full gang, og ingen som støttet den var trygge.

På flukt

Ropet om hjelp ble hørt, og øyværingene fikk beskjed om at båten «Hessa» var på vei. Det var vanskelige havneforhold, dårlig vær, og tyskerne kunne komme når som helst.

– Jeg husker at jeg ble sjøsyk da vi kom ut på havet. Det er den første og siste gangen jeg har vært sjøsyk, forteller Petter Jørgensen. Han var seks år den gangen, og husker ferden over Nordsjøen som spennende.

– Et tysk fly passerte oss. Heldigvis var det bare et observasjonsfly, så vi ble ikke angrepet, legger Jørgensen til. Første stopp var Shetland, så London, før familien fikk bosted i Bucky, Skottland. Nettene i London ble ofte avbrutt av at flyalarmen gikk. Det var storesøster Ella Bjørg som hadde ansvaret for at Petter og Hjørdis kom seg ned i bomberommet.

– Bjørg bar Hjørdis og jeg sprang ved siden av. Ei natt gikk alarmen fire ganger. Jeg husker at vi satt i kjelleren og hørte drønnene fra V2-rakettene ute. Bygningen på andre siden av gata ble truffet, og det som møtte oss av det som hadde vært et fire-fem-etasjers hus var et dypt krater med murstein og støv. Jeg tenkte at det var liten vits i å renne i kjelleren hvis jeg fikk hele huset i hodet, minnes han.

I et år var familien flyktninger før de kunne vende heim sommeren da freden kom til Lånan. Men Petter Jørgensen synes det er litt trist å tenke på at det er helt stille her ute når vinteren kommer.

Artikkeltags