Fikk endelig sin Olavsrose

Artikkelen er over 15 år gammel

Sjøgata-miljøet i Mosjøen fikk tirsdag det synlige beviset på kvalitet. Olavsrosa skal nå pryde gata i begge ender. Begivenheten ble feiret med taler, tilbakeblikk, allsang og positiv-dans.

DEL

Olavsrosa er kvalitetsmerket til Norsk Kulturarv. Rosa er ypperlig til bruk i markedsføring fordi den viser vei til merkevare, der det historiske aspektet skal kombineres med reiselivstilbud og opplevelser. Steder merket med Olavsrosa er fyrtårn i kulturarven.

Øyann B. Strand fra Norsk Kulturarv sto for den offisielle overrekkelsen, og varaordfører Johanne Skjølberg roste de som arbeider for Sjøgatas kvalitet.

– En mer verdig kandidat må være vanskelig å oppdrive. De som tildeles Olavsrosa forplikter seg til å være gode ambassadører for en levende kulturarv, og til å formidle historien til sine gjester. Det er strenge krav, men jeg er ikke i tvil om at denne kandidaten klarer å innfri, sa varaordføreren.

Moteklær

Bygdebokredaktør Kjell Jacobsen roste Brynhild Bådstø Bing for hennes innsats siden hun overtok Kulturverkstedet i 1983. Jacobsen røpet at nå avdøde bokhandler Hans Døsen kalte Bing «Den gamle ørn.»

– Det var hun kanskje ikke så glad for, men det var positivt ment, sa Jacobsen. Ved folketelling i 1865 bodde det 400 mennesker i Mosjøen, som den gangen bare besto av Sjøgata og dens umiddelbare nærmiljø. Selve byen var ikke mer enn 5-600 meter lang. Da de engelske sagbrukene kom til Halsøy ga det økonomiske ringvirkninger, og byen vokste. Men det var først etter frigjøringa at Mosjøen vokste mot Åsen, og den før så viktige Sjøgata kom i bakevja som gammeldags.

– Rundt 1960 ble gata faktisk byens problemområde. Fru Baadstøs etablering av butikk i 1969, med moteklær for ungdom, ble et tidsskille i oppfatningen av hva området kunne brukes til, sa Kjell Jacobsen.

– Tullprat

I mai 1970 ble Sjøgatas Vel startet, med sikte på å redde gata fra planene om riving og parkeringsplass. Kjell Jacobsen hadde nettopp flyttet heim fra Oslo, og ble valgt til formann. Han opplevde mang en kamp mot rivingsklare ordfører Aalbotsjord.

– Han var ikke så grei å ha som motpart, minnes Jacobsen. I 1976 kom vedtaket om å bevare Sjøgata. I dag er Jacobsen bare passelig fornøyd.

– Vi har bevart Sjøgata, men den har hatt liten smitteeffekt til resten av byen. For 4-5 år siden sa en ordfører at vi har nok vernede hus i Mosjøen. Det er noe stort tullprat. Vi har kanskje ikke tatt lærdom av kampen for Sjøgata, sa Jacobsen.

Konservator Hans Pedersen ga Kjell Jacobsen mye av æren for berginga av Sjøgata.

– Hvis ikke Kjell hadde kommet heim, turt å være politiker, satt fram brystkassa mot Arne Aalbotsjord, er det ikke sikkert vi hadde hatt en by i dag, sa Hans Pedersen. Konservatoren trakk fram glimt fra bevaringsprosessen, og nevnte at huseiere er samarbeidsvillige når det gjelder husenes ytre, men inne vil de bestemme selv.

– Inne forlanger folk å leke med historien. Det har vært et mareritt. Jeg har følelsen av at det er om å gjøre å fjerne alle spor av tidligere eiere. Nesten en djevelutdrivelse, sa Pedersen.

Wika spilte positiv

Festkvelden på Kulturverkstedet besto i hovedsak av historiske tilbakeblikk, og Franziska og Trond Wika spilte musikk av David Monrad Johansen. Den pensjonerte urmakeren Einar Øybakken spilte dessuten på sitt positiv fra 1877.

– Brynhild! Brynhild! No ska e drag ein vals, og dæ e damenes vals!, ropte Øybakken, og Brynhild Bing engasjerte Hans Pedersen til en aldri så liten svingom. Etterpå fikk Trond Wika oppfylt sin drøm å spille positiv, til våkent blikk fra eier Øybakken. Mesteren roste ferskingen.

– E syns du va flenk å drag!

Artikkeltags