NÅR DET KREVES

Av
Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

I kultursjef-artikkelen 14. februar ble rådmannen sitert følgende: «Han (ansvarlig for kultur) er til stede når det kreves at han skal være det.» Om dette var et sleiv- eller feilsitat er irrelevant, for det treffer på mange måter spikeren på hodet når det gjelder kulturens nåværende status og posisjon i Vefsn kommune.
Alle som én vet at kultur er samfunnets bindemiddel, og at vi her i Mosjøen i så måte sitter på superlim. Og dette er ikke et subjektivt synspunkt. Det er en grunn til at Sparebank 1 Kulturnæringsstiftelsen har spyttet inn rundt to millioner kroner i Mosjøen-prosjekter de siste årene. De har fått med seg hva som koker av prosjekter og vilje her i byen, og de har skjønt hvilke verdier som kan skapes hvis de bare hjelper døra litt på gløtt. De ser kultur som en langsiktig næring, ikke bare applaus og blomsterkvaster som visner dagen derpå. Kulturnæringsstiftelsen ser altså på kulturfeltet som en leverandør av en høyaktuell og etterspurt råvare, ikke bare flinke og sjarmerende kunstnere som det må brukes litt tid på – «når det kreves».


Siden jeg flyttet hjem i 2008 har jeg hatt en stein i skoen. En stein som jeg har nølt med å kaste siden jeg har mottatt kommunal støtte til egne prosjekter. Dette er tilskudd som har vært helt avgjørende for å få prosjektene i mål, og de settes umåtelig stor pris på. Steinen gjelder imidlertid ikke meg og mine prosjekter. Den gjelder den åpenbare mangelen til å se den helhetlige verdien i kulturen som skapes her i byen. Så når spørsmålet nå om hvorvidt vi trenger en kultursjef eller ikke kommer opp – og hva denne personen i så fall skal gjøre – da er det på tide å la steinen fly. Det er mulig at uttalelsene i artikkelen har som formål å mane debattanter til ringen, men i stedet for å trigge konstruktiv sparring, så treffer den vasslunkne grøten av et politisk svar meg som et slag under beltestedet – før runden engang har begynt. Jeg klarer ikke å tolke denne mangelen på unison retning, strategi og vilje som noe annet enn at kultur er, og lenge har vært, uviktig i lokalpolitikken. Og det gjør at jeg rett og slett mister både lyst og pust.


I den umiddelbare svimmelheten vurderte jeg å flytte til en by som tar kulturen sin på alvor. Til en by som evner å se merverdien i kulturressursene, og som vet å utnytte dem til å skape nye. Til en by hvor det finnes en kultursjef som ikke bare er til stede når det kreves, men som krever å være der. En som på vegne av by og kulturliv banker på de dørene som er mulig å banke på, og som tar brekkjernet fatt hvis en dør ikke lar seg åpne. En kultursjef som daglig sjekker temperatur og viskositet på den kulturelle oljen som han/hun sitter på, med ett eneste formål: Å pumpe opp, foredle og selge den for høyest mulig avkastning.


Første oppsetning av Wannabe Floyd i 2010 sitter fortsatt som en bittersøt klump i magen. Aldri før eller etter har jeg sett en så stor ressurs-ansamling på én scene. Applaus fikk de – blomsterkvast også, omsider. Men der stilnet det. En kultursjef kunne i etterkant ha sikret gutta konserter og platekontrakter i søvne. Gutta ville i dag vært rikskjendiser og Mosjøen-ambassadører på heltid. Ja, så bra var det, og så enkelt er det. En kultursjef ville sett og raffinert denne ressursen, til fordel for gutta, og kanskje ikke minst til fordel for Mosjøen. Dette er en kultursjefs hovedoppgave: Å selge Mosjøen gjennom kulturen vår. Effekten av eksportert kultur er så selvfølgelig at det bør være unødvendig å nevne, men siden formålet til en kultursjef ble etterspurt, så gjør jeg det for sikkerhets skyld: Formålet til en kultursjef er å få «Mosjøen» til å smake godt, på folkemunne og i politiske kretser i andre byer og land. Formålet er å trekke turisme, skape aktivitet og tilflytting, unngå fraflytting, bidra til økende kulturnæring, skape positive og stolte innbyggere – for å nevne noe. Kultureksport bygger til og med oppunder folkehelse og infrastruktur, hvis man bare ser og tenker litt langsiktig.


Vi sitter på en høypotent sokkel, men vi pumper ikke olje.

Ressursene bobler under føttene våre, men vi har ingen som sørger for å få pumpene i gang. En eller annen ivrig sjel prøver en gang i mellom, men det blir med et kortvarig blaff i flammetårnet. Fordi han/hun må gjøre noe annet etter lunsj. Skal man selge Mosjøen, så kan ikke dette gjøres når man har tid eller når det kreves. Ved å ha lokket NRK Sommeråpent hit under åpningen av årets Galleria, så har Espen Løkholm i Generator nylig skaffet Mosjøen et utstillingsvindu til en verdi av flere millioner kroner. De økonomiske ringvirkningene av dette tilsvarer med sikkerhet langt mer enn Espens årslønn, og kommunen og næringslivet har i så måte allerede fått tilbake midlene som er spyttet inn i Generator – med renter. Dette er innertier i forhold til det jeg etterlyser ovenfor. Så skal vi ikke bare pålegge Espen kultursjef-rollen, siden han gjør en såpass god jobb med ting allerede? Nei, denne rollen kan ikke tres over hodet på noen som allerede har fullt opp med andre oppgaver, fordi den er fåfengt med mindre maskineriet går kontinuerlig og for fullt – i politisk sektor.


Budsjetter er, tro det eller ei, noe av det vi kulturaktører også bruker mest tid på. Så joda, jeg skjønner greia; En eventuell kultursjef må pr i dag lønnes ut fra et tomt budsjett. Og jeg skal ikke kaste meg i en diskusjon om budsjettprioriteringer, da jeg har svært lite innsikt i hva som må prioriteres bort til fordel for en kultursjef. Men det jeg overhodet ikke skjønner, grunnen til at jeg mister lyst og pust, det er følgende to ting:


1) Ser Mosjøen virkelig ikke verdien og potensialet i kulturen som ressurs? Ressursen som nå satses på for fulle mugger i blant annet Sparebank 1 Kulturnæringsstiftelsen og Innovasjon Norge – det som internasjonale medier nå betegner som den heteste salgsvaren i verden, og hvor det autentiske norske står på en av de øverste hyllene. Står Mosjøen apatisk på sidelinja med «Byen midt i Norge»-skjorta, uvitende om hva som egentlig foregår på banen – og hva som kreves av innsats, albuer og skrubbsår for engang å ha en nubbesjanse om å dra i land pokalen? Artikkelen tegner i alle fall dette bildet.


2) Jeg håper og tror at svaret er nei. Jeg håper og tror at vi alle ser og skjønner kultur som ressurs og næring, og at vi ønsker å kjempe for det. Men – det som fortsatt da bringer meg i knestående er dette: Hvis vi virkelig ser potensialet, hvorfor sitter vi nå på benken og peker ansvaret over på hverandre, mens vi gråter over tomme saftflasker? Dette er ikke «ett steg foran». Dette er «i fosterstilling».
Vi som kulturaktører opererer med skrapte budsjetter hver eneste dag. Men det betyr ikke at vi legger oss ned på sidelinja og gråter. Det betyr bare at den virkelige jobben er i gang. Det betyr at vi må løfte blikket, danne en strategi og tenke alternativt og kreativt for å finne en løsning. Det betyr å be om mer penger, å vri og vinkle søknader, å spørre og be andre om tjenester. Det betyr å bevisstgjøre og inspirere de som ennå ikke vet at de egentlig vil bidra. Det betyr å gjøre som Espen nå nylig gjorde med NRK; å fri til man får ja.

Situasjonen nå er at vi kulturaktører sitter i hver vår leir og sender opp våre små raketter. De når et stykke, men på langt nær langt nok. Vi trenger en kultursjef som kan samle kruttet, sikte godt og fyre av strategiske kraftsalver. Vi trenger en kultursjef som har lyst til å være det, og som har kun denne ene oppgaven. Vi som kulturaktører kommer til å spille denne personen både sliten og god. Akkurat nå vet ingen av oss hvem vi skal spille ball med. Og kanskje enda viktigere, vi vet ikke engang hva som skjer med ballen hvis vi spiller den. Blir den lagt ut på YouTube, supplert med et par Facebook-linker og likes – og så er alle førnøyde?
Pr i dag består kulturnæringsstrategien vår av applaus og blomsterkvaster. At vi i Mosjøen da våger å kalle oss for kulturby er én ting. Noe helt annet og langt mer urovekkende er at vi later til å mangle både evne og vilje til å se, forstå og utnytte vår mest latente og potente ressurs.
Nå kreves det.

Aleksander L. Nordaas
Kulturnæringsaktør
 

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken