Sterkt teater – stille publikum

Familie: Familien spilles her av barnet Julie Noodt, far Geir Henry Rasmussen og mor Aleksandra Ingebretsen foto: benedicte wærstad

Familie: Familien spilles her av barnet Julie Noodt, far Geir Henry Rasmussen og mor Aleksandra Ingebretsen foto: benedicte wærstad

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Klasse 1A ved studiespesialisering Mosjøen videregående skole fikk teater på timeplanen mandag. Det ble en stille time.

DEL

Amilie Johannessen og Sofie Kvalfors har sammen med klassen tatt turen til Kulturhuset i Mosjøen for å få med seg forestillingen.

– Jeg synes det var bra, og rørende, sier Kvalfors.

– Det er et bra tema. De viste mye som er sant, tilføyer Johannessen.

– Det var bedre enn jeg trodde, mener Kvalfors. Verken hun eller klassevenninnen går mye på teater til vanlig, eller har noen spesielt stor interesse for det.

– Jeg synes det er artig å se på når jeg gjør det, men det er ikke så ofte, sier Kvalfors.

– Jeg er ikke sikker på om jeg er interessert, siden jeg ikke har prøvd teater selv, forklarer Johannessen. Teatergruppen fra Vefsn folkehøgskole Toppen spiller seg igjennom scener om en barndom med psykisk og fysisk vold. Midt i skuespillet bytter de også roller seg imellom. Flere av dramaelevene har også flere roller gjennom skuespillet.

Følelsesmessig stykke

De fire elevene på teaterlinjen er enige om at forestillingen gikk bra.

– Vi er veldig fornøyde, mener Arne-Sigurd Fagerli. Han er blant annet morfar og farmor i stykket.

– Det er jo første gang vi gjør det her, ellers har vi vært på skolen. Jeg synes det fungerte fint her, tilføyer Aleksandra Ingebretsen, som for det meste spiller mor i stykket.

– Det er et veldig følelsesmessig stykke. Jeg føler meg som den drittsekken, oppsummerer Geir Henry Rasmussen, som blant annet spiller far og mormor i stykket.

– Jeg er kjempefornøyd med forestillingen. Det er et sånt stykke hvor man nesten ikke puster. Jeg kjente at det var veldig stille, sier teaterlærer Britt Valla før hun gir tilbakemeldinger til elevene sine.

Når man setter en klasse med elever fra videregående i trange stolrekker, på scenen, uvanlig nært der skuespillerne gjennomfører stykket sitt er det naturlig å måtte be om at mobiler skal skrus av, og forvente at hver bevegelse hørtes. Men disse tre kvarterene kunne tilhørerne hørt det om en knappenål falt på gulvet ett av de få sekundene det var stille foran de.

Artikkeltags