Lager minneutstilling med farens unike fotosamling: - Vi kjenner på sårheten. Å lage utstilling er både fint og skummelt

 STOLTHET OG SÅRHET: Bård Øyvind Pedersen og Lena Erlandsen ser fram til å stille ut pappa Bjørnar Pedersens fotografier på Jacobsenbrygga under Festspillene Helgeland og Galleria. Her står søsknene med bildene «Fra Bjønnstia» og «Troll», typiske motivfunn da Bjørnar var på tur. Utstillinga åpner til Galleria og står det meste av sommeren.

STOLTHET OG SÅRHET: Bård Øyvind Pedersen og Lena Erlandsen ser fram til å stille ut pappa Bjørnar Pedersens fotografier på Jacobsenbrygga under Festspillene Helgeland og Galleria. Her står søsknene med bildene «Fra Bjønnstia» og «Troll», typiske motivfunn da Bjørnar var på tur. Utstillinga åpner til Galleria og står det meste av sommeren. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Bjørnar Pedersen hadde et tydelig blikk. Det snakket klart, og skapte et livsverk.

DEL

– Dette blir kjempesterkt for oss, sier Lena Erlandsen (49), og broren Bård Øyvind Pedersen (45) nikker enig i det foreløpig nakne, men alltid lyse, store rommet på Jacobsenbrygga i Mosjøen. Det er lett å se for seg at faren deres, fotografen Bjørnar Pedersen, tripper rundt her inne mens det store gliset hans stadig veksler med den alvorlige minen, at en pekefinger gjør ei lita justering i retning bildenes vater, og at støv og flekker tørkes av glass og rammer. Under Galleria for to år siden var Bjørnar akkurat her. Med nytt materiale, publikumstekke og ydmyk profil, som vanlig med fortellinger og underfundige replikker på lur. Nå blir det minneutstilling, med fotosamlinga Bjørnar antakelig skulle stilt ut i fjor. Barna er så godt som sikre på at det var pappas plan, og én ting er helt uten tvil: Han har printet alt selv. Bjørnar både tok og holdt i bildene som publikum nå får en siste sjanse til å se og kjøpe.

– Pappa laget alltid bare et visst antall. Da det var tomt, var det tomt, forteller Bård Øyvind.

– Vi kan heller ikke gi oss i kast med nye kopier. Det kunne blitt helt feil i forhold til hvordan Bjørnar selv ville tenkt, sier Tore Nyheim, fotoarkivar i Helgeland Museum i Mosjøen, og en mangeårig kollega av perfeksjonisten. Få om ingen andre enn Bjørnar har gjort et større arbeid med å få skikk på en uerstattelig fotoskatt i museets gjemme. Han lærte seg moderne teknologi, først fordi han måtte, og til slutt fordi han ville. Tore slår fast:

– Bjørnar satte en høy standard for hvilken kvalitet vi skulle levere fra oss på jobb!

ARBEIDSKAR: Bjørnar Pedersen var svært nøye med alt han gjorde. Her er han i aksjon som arkivar for Helgeland Museum, der han ga nytt liv til flere turen historiske bilder. Av venner og familie blir han beskrevet som hjelpsom, snill, rastløs og litt distré. Bestemora Annania sa ofte: «Det er så lett å be Bjørnar. Han sier bestandig ja!». (Arkivfoto)

ARBEIDSKAR: Bjørnar Pedersen var svært nøye med alt han gjorde. Her er han i aksjon som arkivar for Helgeland Museum, der han ga nytt liv til flere turen historiske bilder. Av venner og familie blir han beskrevet som hjelpsom, snill, rastløs og litt distré. Bestemora Annania sa ofte: «Det er så lett å be Bjørnar. Han sier bestandig ja!». (Arkivfoto)

«Dette er livsverket mitt!»

Kvalitetskravet, som Bjørnar stilte aller strengest til seg selv, lot han bli med helt til dødsleiet på seinvinteren i fjor. Lena forteller at det plaget faren at han ikke fikk ryddet i det enorme fotomaterialet, et nesten 50 år langt arbeid som Bjørnar skjønte at han snart skulle etterlate.

– Han sa: «Husk, Lena, dette er livsverket mitt!» Derfor heter utstillinga «Livsverk.» Dessverre rakk han ikke å signere alle bildene, men vi får laget et stempel av ei underskrift. Jeg har fått bekreftet at dette er innafor, sier eldstejenta, og så forteller hun hva som skjedde med pappa.

– Han våknet natt til bursdagen sin, 25. november 2017, og hadde veldig sterke smerter i ryggen. Han fikk ringt Rønnaug, som fikk ham til lege. De konstaterte nyrestein. Denne strevde pappa med i et par måneder før de fant ut at han hadde kreft. Etter hvert ble han skikkelig sjuk, og han døde 30. mars i fjor, sier Lena. Hun har fått lov til å fortelle om kjæresten Rønnaug Tuven, også en av byens virkelige museumsveteraner. Bjørnar og Rønnaug fant hverandre til styrke etter hver sine tap. Bjørnar mistet Wenche i april 2012.

– Pappa var lenge langt nede etter at mamma døde. Rønnaug betydde veldig mye for ham de siste årene, noe som var godt for oss alle, forteller Lena og Bård Øyvind. Rønnaug og Bjørnar reiste på mange turer, slik også Bjørnar og Wenche gjorde med barna da de var små. En svoren naturfotograf brukte blikket så godt at det kunne føre til en viss nervøsitet.

– Han så etter motiver hele tida. Noen ganger måtte jeg si: «Se på veien, pappa!» Vi kunne være litt redd for ham da han var på tur alene, forteller Lena. Og apropos Bjørnars blikk:

– Pappa var veldig snill, han hevet aldri stemmen, men øynene var intense. Hvis han ble sint, holdt det med blikket. Dette er kanskje et Pedersen-fenomen, sier Lena. Hun og broren fikk tålmodigheten utfordret da de var portrettmodeller for pappa, en mann som selv var svært tålmodig og ærekjær i jakt på det absolutt riktige motivet. Et av minnene kommer fra ei myr der Bjørnar satt på huk og ventet på perfekt lys.

– Jeg har prøvd å sitte like lenge på huk som ham. Da skulle jeg knapt kommet meg opp igjen, sier Lena og ler litt. Muntre minner er også vemodige.

– Vi kjenner på sårheten. Å lage utstilling er både fint og skummelt.

«Går kanskje an å bruke…»

Museets formidlingsleder Katrine Remmen Wiken fikk i likhet med Tore Nyheim jobbe tett på Bjørnar Pedersen i flere år. Hun forteller om mange kjøreturer der han guidet i øst og vest og ble lettere rystet fordi hun ikke hadde full kontroll på stedsnavn.

 GOD KOLLEGA: Formidlingsleder Katrine Remmen Wiken og fotoarkivar Tore Nyheim fikk begge jobbe tett på Bjørnar Pedersen i flere år. Minneutstilling er helt på sin plass.

GOD KOLLEGA: Formidlingsleder Katrine Remmen Wiken og fotoarkivar Tore Nyheim fikk begge jobbe tett på Bjørnar Pedersen i flere år. Minneutstilling er helt på sin plass.

– Vi var veldig heldige som hadde en ordentlig fotograf til å dokumentere Mosjøens historie. Han fikk liv i gamle bilder, og han knipset stadig for arkivet, forteller Katrine om han som tok svennebrevet i 1970, og som jobbet en lang mannsalder hos lokallegendariske B. Berg Foto før han ble museumsmann. Også etter at han pensjonerte seg i april 2017 var han innom Politimestergården tre ganger i uka, da i tjeneste for Vefsn historielag.

– Pappa ble 71. Han fikk ett år som pensjonist, forteller Lena og Bård Øyvind. De har en mildt sagt godt dokumentert oppvekst, og som nevnt, de modellerte til maska stivnet.

– Etter barnefotografering hos Brynjar Berg kunne pappa være helt utslitt. Han ga ALT! Han lå på golvet, herjet og laget ablegøyer, forteller Lena, og Bård Øyvind legger til:

– Pappa snakket så PENT mens han jobbet. «Løft litt på HAKEN!» Ikke hako…

– Hva ville han sagt om minneutstillinga?

– Vi stiller ut de bildene vi tror pappa ville stilt ut. Pappa sa aldri: «Dette blir veldig bra!» Det var heller: «Kanskje dette går an å bruke…» Det er sårt å tenke på at vi aldri fikk fortalt pappa at han fikk hederlig omtale for flere av bildene han sendte inn til siste runde av The Spider Awards, sier Lena og Bård Øyvind. Spider er en internasjonal fotoprisutdeling for bilder i svarthvitt, der Bjørnar Pedersen leverte i klassen profesjonell. Lena ser seg rundt i rommet.

– Jeg fant eposten først etter at pappa var død.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken