Det har først og fremst med stemmen å gjøre. Den begynner så raspende dypt at man kunne ønske det er noe som heter magetoner. Det er det ikke noe som heter, men det er noe som heter hodetoner som er så flagrende høye og frie som fuglen, og de når Asbjørnsen i et nanosekund, fra magen og opp. Vi alle vet, alle som har vært besvimelsen nær av forelskelse eller svarttung av kjærlighetssorg, at det er i magen det sitter. I slike situasjoner er hjernen bare til pynt.

Men vi vet også at for å skape fornuft i galskapen, trenger vi hjernen. Den forteller oss at bak Asbjørnsens enorme tilstedeværelse og formidling, er det en teknisk briljans og beherskelse som overgår det meste. Hun møter blikket vårt samtidig som diksjonen er meislet i stein. Ikke bare er det så på håret imponerende, men mest av alt er det godt å oppleve og så godt å være nær. Opplevelsen og nærheten er til stede allerede fra første setning, publikum er hennes, hun er publikums.

Frigjør man seg fra hjernen og magen, gjenstår instinktet. Det inntrer når Asbjørnsen lukker øyene og bare er. Hun eksisterer. Hun bryr seg virkelig ikke om hvordan hun ter seg, ser ut eller at hun er barføtt, bare at hun er. I ett med rytmer og melodilinjer og hva stemmebåndene uanstrengt og inderlig overleverer. Dét er sannelig et minne for livet.

Uredd

Asbjørnsens mangfoldige karriere forteller om en uredd og modig artist som aldri har gjort noe halvveis. Konsertens repertoar består av spirituals og egne sanger som virkelig er et vågestykke av dimensjoner. Men så er det slik at Asbjørnsens eget materiale er av en slik kvalitet at det glir umerkelig og kledelig inn i sanger som har tålt 170–180 års lidelse og levd liv. Kompositorisk er de forholdsvis tradisjonelle i struktur, det er når de underbygges av tekstenes poesi og den fysiske formidlingen, det slår gnistrer og blir uforglemmelige.

Hun hevder at hun ikke er noen historieforteller. La gå, men hun er en observatør som behersker situasjoner med dertil hørende følelser så til de grader uti fingerspissene og nervetrådene. Det er uråd å framheve titler, for alle sangene har disse kvalitetene. På dr. Asbjørnsens venteværelse er vi alle kjærlighetens pasienter som venter på diagnose. For selvsagt handler de om kjærlighet både til det guddommelige og jordiske, om lengsler, tvil og sjelens irrganger. Alt hva gjør oss mennesker store. Eller små.

Venner

Dette er ikke mulig uten venner. Asbjørnsens venner er hennes musikere som aldri er i skyggen, men som fullbyrder opplevelsen som krydderet i den perfekte bacalao. De er gitaristen Olav Torget som skammeliggjør alle fordommer mot gitarsoli, trommeslageren Rune Arnesen som har all verdens lyder i batteriet og Gjermund Silset på el- og kontrabass. Når han bruker buen på kontrabass, er det som han omfavner bruden i valsen og det er så vakkert at man bare får lyst til å grine, men det kan man nesten ikke på konsert omgitt av folk og alltingen. Asbjørnens brutale latter til livet er når hun omgjør disse tre middelaldrende menn til sitt eget Andrews Sisters som treffsikre, trestemte korister. Absolutt fabelaktig!

I ni av ti tilfeller sammenligner man gjerne prestasjoner for å ha en allment kjent referanse. Det er umulig i Asbjørnsens tilfelle, for her er teorien og teknikken sånn på tellekanter at det er en sann fryd. Resultatet av all god kunst er at man er summen av alt man har hørt og sett og lært. Den store kunsten er å forvalte og omgjøre det til sitt eget. I det ene øyeblikket høres fraseringer fra Bessie Smith, Billie Holiday, Mahalia Jackson, Lena Horne – hele historieboken iblandet hvitheten fra Peggy Lee, Julie London, litt Streisand med bunntoner fra Elkie Brooks og topptoner fra uendelig vakre Sandy Denny. Jeg vet. Det er til å bli målløs.

Derfor blir en målløs konklusjon, at lykkelig er den som skal på en Kristin Asbjørnsen-konsert. Og når hun må gi ekstra ekstranummer er lykken fullbrakt.