Anslaget er bra. Jon Andersen sparker småstein langs Karl Johan, mens han noe ambivalent er på vei for å være gjest hos Skavlan. De som husker Menneskejerven skjønner med en gang hvorfor, alle andre blir raskt satt inn i saken på de første sidene. Den kjappe skiftingen i tid og sted har klare likhetstrekk med den første delen av Da Vinci-koden, og den fungerer like godt her. Før du får tenkt deg om, har du lest 50 sider. Samtidig er de ulike datoer og årstall en liten utfordring som lar leseren skjerpe konsentrasjonen.

Selv om denne romanen på sett og vis er en oppfølger, med samme persongalleri og setting som Menneskejerven, står den utmerket på egne ben. Fremdeles befinner vi oss i brukergrensesnittet mellom en filosofisk same med sjamantromme og Jons moderne datateknologi, denne gangen ispedd en sannspådd kyklope og en groupie fra Herøy. En arabisk leiemorder med kurs for Norge holder leseren på alerten gjennom hele boka.

Fortellerteknikken har utviklet seg mye fra debutromanen. Forfatteren strør sjenerøst om seg med velvalgte og treffende bilder, og takten og tempoet er kjappere og spenstigere. Språklige virkemidler som "in medias res" (starte midt i handlinga), f. eks innledningen, besjeling " -flammene åt never" eller "- snøskavlene hadde vokst seg store, og sto på tå for å kikke inn", pars pro toto (en del for det hele) "- - og muntre stemmer ventet på å få komme inn", samt en rikelig forekomst av metaforer, gjør lesingen til en ren fornøyelse. Forfatteren har et skarpt blikk for hverdagslige hendelser som blir presentert i detaljrike observasjoner, og tøyler dessuten denne gangen lysten til å overforklare.

Og så er jo mye av handlinga lagt til Mosjøen, og som mangeårig mosjøværing er det bare å si: Jeg liker det. Men universet i romanen strekker seg langt utenfor Vefsn-hanens habitat,Herøy, Hortavær, Istanbul og Frankfurt utgjør ytterpunktene. Forfatteren tar oss med gjennom bibelske hendelser; fra Paulus på veien til Damaskus, via gresk mytologi; Kyklopen fra Odysseen til den samiske vismannen Axel med sjamantrommen. Det berømte ørnerovet på Leka på 30-tallet har en forholdsvis sentral funksjon, sammen med raskatastrofene på Sunnmøre. Og i forbifarten møter vi jammen Idol-Sandra og Anette Sagen, samt en lokal bilforhandler. Artig.

Selve storyen virker rimelig troverdig på denne leseren; dette kunne faktisk ha skjedd. Ikke minst med tanke på at vi har en prinsesse som blir millionær på sin påståtte omgang med engler, kan det se ut som horder av sekulære nordmenn nærmest er klargjorte for overjordiske fenomener. Hvorvidt man kjøper Jons filosofiske betraktninger blir selvsagt opp til den enkelte, men holdt opp mot Harry Potter og Ringenes Herre er dette skjær realisme.

Uansett er mange av scenene i boka stor underholdning.

Og så er alt bare fryd og halleluja? Tja. Gjennom den formidable oppbygningen av tilsynelatende betydningsfulle elementer skaper forfatteren forventninger som han ikke helt makter å innfri, ja det er nesten så en ønsker at boka skulle vært litt lenger. For eksempel blir dramatikken omkring naturkatastrofen på Vestlandet nokså uforløst, nærmest en litt unødvendig parentes.

En utgivelse som dette, på eget forlag, har selvsagt både fordeler og ulemper. Fordelene ligger helt klart i at forfatteren selv har kontroll med hele prosessen, ulempen blant annet i at de store forlagenes språkvaskere ikke får svingt moppen. Det vises dessverre; feil bruk av verb av typen " han hang kalenderen på plass" er det litt for mange av, sammen med rene skrivefeil av typen gyldne (gylne), glodheite (gloheite), Al Gore's (Al Gores) eller feil ord "svensk uttalelse" (skal være uttale). Og hva betyr det å bli "overmannet av en svikende usikkerhet"?

Mye av dette vil kanskje mest ergre norsklærere vil mange si, men det finnes også en god del andre som setter pris på korrekt språk.

Og denne vil nok irritere forfatteren når han bare får tenkt seg om; under et besøk i den strømløse hytta til Jonas Gabriel tennes Petromaksen som "- spredde et varmt lysskjær over ei sparsom møblering". Alle som har opplevd lyset fra denne klassikeren kan skrive under på at varmt er det i hvert fall ikke!

Men disse innvendingene er tross alt småtterier i forhold til hovedinntrykket; dette er på mange måter en imponerende roman som fortjener en stor leserskare, ikke minst lokalt. Hvis du er helgelending og bare skal lese ei bok i år, må det bli Han som kom tilbake. Pen er den også, med Elisabeth Bjørnsen Werps flotte illustrasjon, og den ligger godt i handa i et høvelig lese-på-senga-format.

For sikkerhets skyld, kjøp cd-en med det samme, den er absolutt hørverdig

Menneskejerven ble innkjøpt av bibliotekenes innkjøpsordning, det blir nok denne også.

Olav Skårdalsmo