«Lenge trodde jeg at jeg var alene om dette – kjærlighetsforholdet»

DEL

God helgFolkebiblioteket på Vega – ja, det hette folkebiblioteket den gang, var lite og trangt – plassert rett bak formannskapssalen. Antall bøker var heller få – sett med mine voksne øyne. Men likevel hadde det en magisk tiltrekningskraft på en 10-12-åring. Husker fortsatt sykleturene dit om onsdagene etter skoletid med ranselen på ryggen. Snart skulle den fylles med bøker, og de seks kilometerne fra Holand til Gladstad gikk som en røyk.

Siden har jeg aldri kunnet gå forbi et biblioteket uten å stikke innom. Kjenne på lukten av bøkene. Ja, for det er en egen lukt på bibliotekene. Og denne varsomme, lavmælte praten. Det er som å komme heim – faller til ro idet jeg lukker byens larm og støy bak meg.

Lenge trodde jeg at jeg var alene om dette – kjærlighetsforholdet. Først da jeg ble voksen, forsto jeg at det ikke var tilfellet. Vi er mange som har det slik.

En av dem er forfatteren Frode Grytten. Han kaller biblioteket for Folkets palass i den nylig utkomne boka, Det norske bibliotek. Hele boka er en Odysses reise til mange av landets bibliotek fra den ytterste utkant til store byer, sett gjennom linsa til fotografen Jo Staube.

Frode Grytten har hamret ned noen korte tekster og et langt forord. «Førsteelskaren på biblioteket» kaller han seg i forordet som egentlig er en lang og uhemmet kjærlighetserklæring til bibliotekaren, Dordei Nesheim Raaen, og til biblioteket på Odda der han nærmest vokste opp.

Jeg tror det finnes mange Dordeier rundt på norske bibliotek. Mennesker som gløder for bøkene. Som seiler rundt på sine lydløse skosåler og tryller fram bøker til alle som spør. En av dem var dama på folkebiblioteket på Vega – hun så meg og tok meg på alvor.

– Den som har bøker, er aldri ensom, sa far min en gang da jeg forsiktig spurte hvordan det egentlig sto til. Han var blitt enkemann og helsa skrantet, men takket være biblioteket kunne den gamle sjømannen fortsatt reise rundt i verden.

Frode Grytten skriver dette om biblioteket i boka:

«Sykle til biblioteket, låne bøker, sykle heim. lese, sykle tilbake og velje andre bøker.

Og etter og før deg: andre folk som les det du les. Dette er noko vi gjer saman:

Det er kva eit offentlig bibliotek er: noko felles.»

Artikkeltags