Moe har nettopp returnert fra Ishavskatedralen i Tromsø hvor han fikk årets Nordlyspris.
Det er derfor en ekstra forventning og spenning knyttet til de nye urframføringen. Verket åpner med et initiativ i cello besvart av klarinetten. Stykket er skrevet på en slik måte at presisjonskravene er nådeløse. Dette utfordrer musikere til å være ekstra tilstedeværende i verket.
Vefsn-ensemblets ubestridte musikalske leder cellist Randi Elise Valla sørger også i denne framføringen for å tilføre en grad av presisjon og vilje i musikken som trengs for å gjenskape det sammensatte uttrykket i verket.
"Veko" framtrer fortellende og poetisk med unisone og sårbare utbrudd i cello og fiolin. Verket er i sin helhet godt gjenskapt av ensemblet. For et publikum er det ren også skjær luksus å være vitne til en ny norsk utframføring av en komponist som Bodvar D. Moe.
Videre fulgte Steffen Fagerbakk med en samspilt og kontant versjon av E. Schulhoff "Ironien" sammen med Franziska Wika. Firhendig pianospill er utfordrende når musikken ikke er oversvømmet med sustainpedal. Derfor var det artig og iørefallende å høre "Ironien" framført onsdag kveld.
Kveldens andre urframføring kom fra Peter Mortensen Steinholt som spiller bratsj i Vefsn Unge Strykere. "Overture for strykere" som han har valgt å kalle verket var musikk med dramatiske uttrykksmidler. Det kunne kanskje høres ut som komponisten er inspirert av filmmusikken.
Også her er det ren luksus for et musikkinteressert publikum å kunne lytte til en frisk og ny komposisjonsspire.
Mathilde Halseth Arnes burde absolutt ta seg tid til høste applaus fra publikum som klappet begeistret for hennes rytmiske og selvsagte framføring av Knut Nystedts Toccatina. Mellom Mosjøens unge talenter framførte Saska Cvijanovic "Density 21.5" med store dynamiske kontraster.
Når man har en fløytist som behersker fløytas krav anno 2010 er det følgelig artig å være lyttende publikum. Store og ikke minst plutselige dynamiske kontraster vekker lytterens oppmerksomhet. Sireneaktige fløytehyl vekker assosiasjoner som varm kniv gjennom is. Det er også en takknemlig følelse å kunne "stole på" utøveren når verket begynner - noe som medfører at man kan konsentrere seg om musikken.
Mosjøens verdensvante fiolintalent Elisabeth Turmo framførte "The Idea" av komponist Fred Johnny Berg. Dette gjorde hun med artistisk selvstendighet og en egen evne til å formidle musikken til publikum.
Kveldens tredje urframføring - "2CV" sto Hazel Eilertsen for sammen med musikerne Toril Fosby og Franziska Wika. Verket omhandlet både utøveren Toril Fosby og kjøretøyet med verkets navn. Uttrykkene varierte fra en musikalaktig feel-good åpning og melankolske sekvenser. Mot slutten av "2CVs" fartstid kun man fornemme en snev av suggererende forførelser angitt av pianistens repeterende bassganger.
Kveldens nest siste nummer besto av en sats fra Kodalys "Duo for fiolin og cello" med Trond Wika og Randi Elise Valla. Dette er et verk som ikke kan spilles med sikkerhetsnett eller forholdsregler. Adrenalin, håndverk og en internalisert kunstnerisk forståelse er derimot premissene for å kunne framføre verket .
Igjen synes jeg cellisten Randi Elise Vallas cellospill bør framheves da hun også her har en naturlig musikalsk autoritet som åpner opp for verkets kapasiteter. Synd man ikke fikk høre mer av dette ambisiøse verket.
Det siste verket for kvelden var en rytmelek skrevet av Ragnar Meidell. "Konsert for saksofon og klaver". Rytmisk lek kunne man heldigvis ilegge framføringen. Det er ikke selvsagt når det er skrevet med store tekniske utfordringer. Ragnar Meidell og Franziska hyllet rytmen med en formidling som gjorde at verket gikk rett hjem. Det siste undertegnede nynnet på ut døra var de fruktige og innholdsrike saksofontonene og de rytmekamuflerte mollstemte melodiene.