Prestisjeprosjekt kan svekke sykehusene

Av
Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

Norsk helsesektor er hele tiden i utvikling. Sykehusene behandler stadig flere pasienter. Vi tar i bruk ny teknologi og nye metoder, ventetidene går ned og kvaliteten på behandlingen øker. Vi har gode, offentlige helsetjenester som tar ansvar for pasienter over hele landet, som driver forskning og utdanner helsepersonell. De offentlige sykehusene er grunnmuren i vår felles velferd og den viktigste garantisten for et rettferdig og likeverdig helsevesen.

Stortinget vedtok tidligere i vår å innføre regjeringens helsepolitiske prestisjereform, det såkalte «fritt behandlingsvalg». Regjeringen hevder at dette skal gi pasientene større valgfrihet. Men norske pasienter har siden 2001 hatt lovfestet rett til fritt å velge behandlingssted når man er syk, gjennom ordningen «fritt sykehusvalg». Vi kan i dag få behandling ved offentlige sykehus og hos private og ideelle aktører som har avtale med et helseforetak. Bare 15 prosent av norske pasienter bruker «fritt sykehusvalg», så vi har et betydelig forbedringspotensial. Bedre, oppdatert informasjon på nettet, enkel nettilgang og en plikt for fastleger og sykehus til å bistå pasientene med å finne fram, er viktige verktøy for å lykkes. Og med rett til å bytte fastlege, har vi i dag en valgfrihet som omfatter hele behandlingskjeden. Dette er en valgfrihet Arbeiderpartiet vil styrke og bygge ut.

Regjeringen hevder at det ikke er forskjell på produksjon av velferdstjenester og andre varer, og at privatisering også bør innføres i helsetjenestene. Kjernen i budskapet om «fritt behandlingsvalg» er at vi trenger sterkere innslag av private aktører i alle deler av helsesektoren. Forslaget har imidlertid møtt sterk motstand og regjeringen har vært nødt til å nedskalere ambisjonene. Men innretningen på ordningen, som regjeringen etter hvert vil rulle ut bredt, er fremdeles at private tilbydere som oppfyller visse helsefaglige krav kan etablere seg akkurat der man selv vil, innenfor behandlinger man selv måtte ønske - for eksempel de mest lønnsomme - hvoretter regningen automatisk og uten begrensinger skal kunne belaste de offentlige sykehusenes budsjetter. Helsedirektoratet skal fastsette pris, godkjenne, kontrollere, samt inn- og utfase tilbydere i ordningen. Det vil i klartekst innebære mer byråkrati og økte ressurser til administrasjon. Dette er oppsiktsvekkende fra en helsestatsråd som i opposisjon stadig klaget over alle de «ansiktsløse byråkratene» som den gang angivelig styrte helsepolitikken.

Helseminister Bent Høie forteller ofte med stolthet at han gjerne henter ideer fra andre land for å utforme helsetjenestene her hjemme. Det er helt utmerket, såfremt han bygger på de gode ideene og ikke kopierer de som har feilet. Når det gjelder «fritt behandlingsvalg» må statsråden ha sovet i timen. I Danmark satte nemlig den borgerlige regjeringen i gang et forsøk i 2007 som i det vesentlige likner på Høies prestisjereform. Det endte med kostnadssprekk, økte ventetider og en offentlig debatt om at man nå var i ferd med å sluse ressurser fra offentlig helsevesen til private aktører. Etter tre år avviklet den samme regjeringen forsøket og gikk over til en ordning med «fritt sykehusvalg», lik den vi har hatt i Norge i femten år.

Offentlige sykehus har i dag et bredt samfunnsoppdrag, med ansvar for hele befolkningen. Bent Høies privatiseringsreform innebærer at man for første gang går inn for å bygge opp kommersielle helsetilbud som er frikoblet fra de offentlige tjenestene, samtidig som finansieringen for begge skal hentes fra samme offentlige budsjetter. Dette skiller seg dramatisk fra det samarbeidet vi har hatt lenge mellom offentlige, ideelle og private tilbydere, der helseforetakene har ansvar for å gjøre avtaler med de beste aktørene, med utgangspunkt i prioriteringer som er gitt for helsetjenestene. Slikt samarbeid er en forutsetning for å kunne gi gode og sammenhengende pasientforløp, med pasient og bruker i sentrum. Dette er kjernen i en likeverdig og bærekraftig helsepolitikk, som Arbeiderpartiet vil styrke og videreføre.

Regjeringen overser det faktum at vi får et stadig større press på ressursene i helsesektoren, der vi vil kunne mangle folk innen mange fagprofesjoner. Det blir hverken flere ansatte eller større budsjetter av at man overfører ressurser fra offentlige til private sykehus. Derfor må vi sørge for å fordele ressursene rettferdig og riktig, og samtidig utdanne tilstrekkelig med leger, sykepleiere og helsefagarbeidere. Vi må ha flere helseprofesjoner både i primærhelsetjenesten og i sykehusene over hele landet. Regjeringen later som om det er mulig å åpne for full markedstenkning i helsetjenestene og samtidig ha politisk kontroll over prisdannelse og personellressurser. Slik er ikke. I en markedsbasert, kommersiell sykehussektor vil tilbud og etterspørsel slå inn og påvirke prissetting og tilgang på fagkompetanse. Stort press på tjenestene vil gi økte priser og virke klart sentraliserende. Men helseministeren nekter å snakke om hva slags konsekvenser reformen «fritt behandlingsvalg» kan få. Regjeringens ideologiske prosjekt skal tydeligvis knesettes også i den sårbare helsesektoren, koste hva det koste vil. Da hjelper selv ikke de mest innlysende motforestillingene.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken