Fjellfolkets kultur i Hattfjelldal i fare

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Villkvinneseminaret 2017  

Det at steder som tidligere har hatt stor betydning for et samfunn, men står i fare for å bli boglemt, er noe svært interessant. Hva skjer med slike steder når de ikke lengre spiller en sentral rolle i bygdas liv? Når forvandles et sted til å bli et ikke-sted? Til å bli en plass som finnes, men som ingen snakker om, ut ifra de verdiene som er på stedet? Det er fortellingene om et sted som gjør en plass unik. Jeg tror at en plass husker det som en gang skjedde der, og at en plass kan fortelle sin historie.

Sitat fra regjeringen.no:

«Mange av dagens kirker står på steder med lang tradisjon som bosettingssted, og som religiøst og sosialt samlingssted. De første kirkene ble ofte reist i tilknytning til storgårdene, som gjerne lå sentralt i bygda. I omgivelsene til kirke og kirkegård er det vanlig å finne mange forskjellige typer kulturminner fra ulike tidsperioder. Sammen avspeiler disse kulturminnene en mer enn 1000-årig tradisjon og utvikling av tro og samfunn. Kirken og enkeltelementene i de nærmeste omgivelsene har ofte stor verdi hver for seg som kulturminner, og samlet som kulturmiljø. Flere slike miljøer inngår i særlig verdifulle kulturlandskap som skal forvaltes som områder av regional og nasjonal verdi. På grunn av sin sentrale lokalisering har mange kirkesteder utviklet seg fra små bygdesentra til større tettsteder.»

I forbindelse med Hattfjelldal sitt 100-års jubileum ble mange flotte bilder tatt fram fra skuffer og arkiver. Mange av de kjærkomne bildene ble tatt av ordfører og prest Ole Tobias Olsen. Han bidro blant annet til at Hattfjelldal ble egen kommune og fikk eget postkontor. Jeg ser på minnesteinen utenfor kirken, der han ser mot parken og lurer på hva ville han ha sagt, når han ser utviklingen av Hattfjelldal sentrum? Vil han blitt stolt av at vi begraver kulturhistorien under nye bygg?

Hattfjelldal kommune har gjort flere gode beslutninger ut ifra et samfunns- og kulturperspektiv bl.a. etablering av Regionalpark Vefsna, redning av Gaske Nøørjen Saemien Skovle, bygging av Fjellfolkets Hus og nå som samisk språkforvaltningskommune.

Regionalparkens filosofi er å bygge opp et samfunn basert på de natur- og kulturverdiene som finnes på stedet, i folket. Dette er en vel utprøvd og vellykket samfunnsutviklingsmodell som brukes i mange fjellregioner i hele Europa. Jeg har virkelig gledet meg over at Hattfjelldal kommune nå har valgt å synliggjøre folks forhold til landskapet, ved å lage «gåsehudopplevelser» som skaper stolthet, trivsel og ny aktivitet. MEN hva skal vi egentlig med Fjellfolkets Hus, hvis vi fjerner fjellfolkets kultur og historie?

Kirken, kirkegården og parken som også som forener Rådhuset, Sameskolen og Sykehjemmet, er en del av kulturhistorien og miljøet i sentrum som vi kan være stolte av. Hattfjelldal kirke fra 1868 er den eldste bygninga i sentrum. I parken mot sameskolen sto det første kapellet fra 1728. Dette ble også brukt som skole for samene som skulle få kristen dannelse. Seinere fikk også nybyggerne lære å lese og skrive danske salmer.

Skulpturlandskap Nordland, Alveborg står sentralt plassert i parken. Selv om skulpturen var skapt for å stå ute i landskapet ved Røssvatn, valgte kommunestyret å plassere den der. Nå er skulpturen blitt en del av stedet, folks følelse for stedet «sense of place». De som bor og lever i sentrum vil at den skal stå der nå. Dette ble undersøkt av undertegnede ved en tidligere anledning. Alveborg manifesterer historien gjennom å forene de samiske og nordiske mytene – og ideen om at det finnes en usynlig harmoni i universet med både troll og alver (småfolk).

Til sammen er dette arealet et kulturhistorisk miljø i Hattfjelldal sentrum av stor betydning. Hele historien er ikke synlig, men den usynlige historien er minst like verdifull. Respekten for tidligere generasjoner og hensynet til de etterlevende bør være viktig kunnskap å bære videre. Kommunens oppdrag er å forvalte denne historien på best mulig måte. Historiefortellingene ligger i oss, og det ligger i stedet i seg selv. De skaper stolthet, men skaper også en bevissthet om vanskelige og urettferdige hendelser i vårt lokalmiljø. For nyinnflyttere er det viktig å få ta del i kulturhistorien for å få tilhørighet – og for å kunne skape sin egen plass i Hattfjelldals historie.

Jeg har stor forståelse for at helsesektoren ønsker at et nybygg bør stå i nærhet til eksisterende tilbud. Jeg har også forståelse for foreldre som nå ønsker en løsning på en langdryg og uholdbar bo- og avlastningssituasjon. Men jeg har ikke forståelse for at kommunen endrer arealplan og forandrer bruk av Hattfjelldals viktigste kulturhistoriske areal (re.f Regjeningen.no). Noen burde ha stoppet denne kostbare prosessen på et tidlig tidspunkt: Samisk kulturminneråd, Nordland fylkeskommune eller Biskopen. I dette tilfelle må vi kanskje håpe på at riksantikvaren kan bruke sin selvstendige innsigelsesrett. Kommunen bør selv gå tilbake på sine vedtak og se denne saken i sammenheng med andre valg og beslutninger gjort de siste årene: Regionalpark Vefsna, Samisk språkforvaltningskommune, redning av sameskolen og satsing på Fjellfolkets kultur.

Kan vi sette oss sammen og pønske ut hvordan vi kan utvikle sentrum videre? Hvordan kan vi synliggjøre vår stolthet og glede over å ha en unik og særpreget kulturarv som fjellfolk? Hvordan kan vi synliggjøre nybyggernes ekstreme idérikdom og arbeidsvilje? Hvordan kan vi synliggjøre at Hattfjelldal er samisk språkforvaltningskommune? Hvorfor kommer det fortsatt folk som realiserer sine drømmer til Hattfjelldal: Er det fordi mange tror dette er et sted hvor man kan virkeliggjøre sine planer? Er det fordi man tror det finnes åpenhet, omstillingsevne og vilje til nyskaping i kommunen?

Om vi skal leve opp til forventningene, bør vi også klare å finne en ny og kanskje bedre egnet tomt til nytt bygg. Det er jeg sikker på skal kunne ordne seg!

Kirken, kirkegården og parken må betraktes som et kulturhistorisk område som er av svært stor betydning for Hattfjelldal kommune. Våre forfedre og mødre har hatt respekt for de døde, noe de har til felles med folk over hele kloden (inklusive okkupasjonsmakten). Gjennom regionalparkarbeidet, satsingen på sørsamisk språk, redningen av Sameskolen og byggingen av Fjellfolkets Hus mener vi at kommunen har forpliktet seg til å ta vare på og utvikle våre rike, lokale kulturverdier videre. Det ville nok både Ole Tobias Olsen, våre barn og barnebarns barn sette pris på.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken