Gå til sidens hovedinnhold

Kirstis pappa reddet fem russere under krigen. Som takk ble han overvåket i en årrekke

Mens Sovjetunionen belønnet Håkon Eriksen med Tapperhetsmedaljen for den risikable redningsaksjonen, ble han overvåket av politiet i Norge.

For abonnenter

[Nordlys/iFinnmark] Hjemme i leiligheten sin i Tromsø sitter Kirsti Eriksen med både medaljen og overvåkingsmappa etter faren, Håkon Eriksen. Den fikk hun utlevert i 2006.

– Jeg fikk sjokk. Det tror jeg faren min også hadde fått, selv om han visste han var overvåket. For det var spaning i busker og kratt i tiår etter tiår, forteller hun.

Vi må nå mer eller mindre nøyaktig 76 år tilbake igjen i tid for å forstå bakgrunnen. Høsten 1944 fraktet seks finnmarkinger, deriblant Kirstis pappa Håkon, en farlig last fra Skallelv helt øst i Vadsø kommune og over til russisk side av grensen.

Lasten var fem russiske soldater som ville tilbake til andre siden av stridslinjen. En var en marineløytnant som hadde hoppet i fallskjerm over Varangerhalvøya, men kommet seg bort fra hovedstyrken grunnet dårlig vær. To var russiske flygere som hadde blitt skutt ned, mens de to siste var krigsfanger som hadde rømt fra tyskerne.

Mistenkt for å være tyskere

Tyske soldater hadde nylig forlatt Skallelv-området og begynt tilbaketrekkingen fra Varangerhalvøya. Til Kirkenes, dit de russiske soldatene egentlig ville, ville ikke nordmennene dra. Fjorden inn dit var «uren», altså fulle av miner. Samtidig visste ikke befolkningen i Nord-Varanger hvor det fortsatt befant seg tyske soldater og fryktet at det var tyske soldater igjen i Kirkenes.

Dermed gikk ferden mot Fiskerhalvøya i Russland.

På grunn av en misforståelse, ble nordmennene da de kom frem først arrestert, avhørt og mistenkt for å være tyskere som gikk i frakt. Etter at misforståelsen ble oppklart, ble de derimot behandlet som gode gjester og ble værende i Russland i en måneds tid, til krigshandlingene hadde roet seg ned og det var tryggere å ta ferden tilbake til Norge.

Selve ferden tilbake ble derimot også farefull og dramatisk, blant annet på grunn av et voldsomt uvær som blåste opp underveis, slik at nordmennene var nødt til å ankre opp utenfor Nyhavn og vente på bedre vær før de fikk tatt siste bit av reisen. Uværet gjorde også at det russiske flyet som skulle følge båten, for å se at de kom seg trygt hjem, måtte snu underveis.

Helt i Russland, overvåket i Norge

2. februar 1962 fikk Håkon Eriksen Tapperhetsmedaljen av Sovjetunionen av ambassadør Nikolaj Lunkovs for å ha vist mot og tapperhet ved å redde de sovjetiske soldatene.

Datteren har både medaljen og en mappe som er et par centimeter tykk med 51 ulike dokumenter fra 1960 til 1973. Den mappen har Politiets overvåkingstjeneste, som i dag heter Politiets sikkerhetstjeneste, samlet sammen.

I tillegg har 19 dokumenter fra tidsperioden mellom 1960 og 1968 blitt makulert før mappa ble utlevert.

Hun fikk utlevert mappa i 2006, etter at hun først hadde fått avslag på søknaden om å få den ut, siden Innsynsutvalget ikke kunne se at overvåkingen også omfattet henne.

– Så fikk jeg den tilsendt halvannet år etterpå. Jeg fikk en rekommandert sending. Jeg trodde det var et skjøte og hadde ingen hast med å få den ut fra Posten. Men så gjorde jeg det, forteller hun.

Og da kom sjokket.

– Det er litt interessant hvor forskjellig Norge og Russland så på reisen de gjorde. Der fikk han en fortjenestemedalje, her fikk han nesten 30 års overvåking, sier datteren Kirsti Eriksen.

Telefonavlytting

Hun beskriver faren som en vanlig og flink snekker, som ofte jobbet på anlegg og dermed var en del bortreist fra familien.

– Jeg ser også i mappa at han på et tidspunkt følte seg overvåket. Han hadde blitt sjokkert hvis han hadde sett hvor overvåket han var, forteller Eriksen om faren som gikk bort i 1998.

Hun reagerer på hvor inngripende overvåkingen har vært. Blant annet ble telefonen avlyttet.

– Pappa snakket aldri på telefonen, så det var sikkert en kjedelig sak. Mora mi hadde det som heter talestasjon, hun jobbet på telegrafen der vi bodde, men vi hadde samme telefonnummer. Det betyr jo at de har hørt på alle telefonsamtaler med alle som bor i min kommune den tiden de avlyttet. Men det var sikkert litt spennende å høre på alle innbyggerne i Sør-Varanger, for de gikk jo og snakket på den telegrafen. Folk hadde ikke telefon hjemme, sier Eriksen.

Ikke kommunist eller partisan

Hun beskriver at overvåkingstjenesten tilla faren ting hun finner helt hinsides.

– Jeg blir mest forfær over hvor bombastisk de er i omtalen og nærmest slår fast ting og tang uten at det er hold i det. Også blir jeg veldig forfær over at de har vært i busker og kratt. Spanet når han dro hjem, når han stoppet, hvem han snakket med, klokken han startet tilbake og ditt og datt. Det er ganske omfattende. Han sier at han følte seg forfulgt, sier Eriksen.

Hun lurer på hvis de overvåket faren hennes på den måten, hvordan var det da for andre.

– Jeg har ikke sett andre enn pappas mappe, så jeg vet ikke om den er tykk eller tynn, men det er interessant at de har brukt så mye ressurser på en vanlig snekker som ikke har vært politisk aktiv, som ikke har vært partisan eller kommunist. Det er ingen annen grunn enn fraktingen av russerne med den båten. Hvor mye ressurser har de brukt på overvåking totalt, når de har brukt så mye ressurser på ham, spør Kirsti Eriksen.

Et annet eksempel er kontakt overvåkingstjenesten hadde med Sysselmannen på Svalbard. Håkon Eriksen jobbet en sesong der.

– Det står i mappa at de hadde tatt kontakt med Sysselmannen og sagt at de måtte sørge for at han ikke fikk jobbe der en sesong til, for han var så vanskelig å overvåke om sommeren. Det tror jeg ikke faren min visste. Det var uaktuelt for ham å gjøre, for han hadde bare tenkt å være der en sesong, sier Eriksen.

Snakket lite om krigen

Verken faren eller moren til Kirsti snakket så mye om krigen.

– Jeg tenker på det etter at de har gått bort: At jeg ikke spurte mer og ikke var mer nysgjerrig. Jeg er mye mer nysgjerrig på det nå. Hvis de snakket om det til oss barna da, så var det bare skøye historier og om artige ting som skjedde, sier Eriksen.

Kirsti beskriver også faren som en stille og rolig mann som ikke likte så mye oppmerksomhet rundt seg selv. Likevel fortalte han om redningsaksjonen i Finnmarken i januar i 1994.

– Han sa selv at det ikke var en stor bragd, men en medmenneskelig handling. Det er jo mer enn det, det var jo en risikofylt tur, med minelagt sjø og ut til Russland, sier Kirsti Eriksen.

Kommentarer til denne saken