Gå til sidens hovedinnhold

"Kattene på Åremma - et resultat av ansvarsfraskrivelse"

Artikkelen er over 1 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

De er tynne, flokete, skadet og syke. De er ofte svært sky og vanskelige å få øye på. Katter som noen en gang hadde ansvaret for, men lot være å ID-merke, kastrere og ivareta. Disse kattene danner grunnlaget for kattekolonier. Vi er godt kjent med problemene med hjemløshet her i Norge. Kattene på Åremma er ett av dessverre mange triste eksempler på konsekvensene av menneskers ansvarsfraskrivelse.

Hva er så problemene forbundet med dette?

Katten er ikke en naturlig del av norsk fauna, og utsettes for og bidrar til en rekke problemer når den ikke får stell og omsorg. Reproduksjonsevnen til katter er meget god. En hunnkatt blir vanligvis kjønnsmoden rundt 7-10 måneder, men noen allerede ved 4-5 måneder. Første brunst inntrer når hunnkatten nærmer seg 2,5 kg, og brunst kan inntre hvert tredje uke. Katter kan altså få opptil 6 kull i året, med alt fra 1-10 kattunger. Med en slik evne til reproduksjon kan én dumpet hunnkatt i løpet av første leveåret bidra til minst 12 nye katter. I løpet av andre året kan denne ene kattens bidrag til en forøkning av hjemløse katter være på rundt 140 individer, ettersom hennes kattunger nå har blitt kjønnsmodne og reproduserer selv. Dette er ofte starten på en koloni av redde, menneskesky katter. Slike kolonier skyldes én ting: ansvarsfraskrivelse fra dyreeier.

Les også

Stort katteproblem hos SHMIL i Mosjøen – flere er i så dårlig forfatning at de må avlives: – Det er så tragisk at jeg har ikke ord

Dyrevelferden for slike eierløse katter er som regel svært dårlig, og mange lider i lang tid før de dør. Katter egner seg ikke for vintertemperaturer, og sliter både med å finne mat og med frostskader. Kattene sloss og skader seg, og får en rekke plager og sykdommer. FIV (katteaids) er et velkjent problem. FIV angriper immunforsvaret, og katter med denne smittsomme sykdommen er svært utsatt for sykdommer. Både øremidd, innvollsorm, bittskader/byller, betennelser, tannskader og ubehandlede skader etter blant annet påkjørsler er en del av livet som hjemløs. Hvem har ansvaret? Det er selvsagt dyreeier som ikke kastrerte og ID-merket katten sin.

Dyrebeskyttelsen Norge har i over 40 år jobbet for å gjøre ID-merking av katter obligatorisk. Dette er en engangskostnad for eier, og ville vært et sterkt virkemiddel for å påpeke at det er eier selv som er ansvarlig for dyret vedkomne velger å ta til seg. Det vil også gi dyret rettsvern. Dyrevelferdsloven stadfester at dyr har egenverdi. Obligatorisk ID-merking vil bidra til å understreke dyrets egenverdi, og til å redusere hjemløshet og fri reproduksjon. Politikerne bør få dette på plass én gang for alle.

Offentlig kasteball

På Mattilsynets hjemmesider finnes det informasjon om hvor man skal henvende seg dersom man oppdager en koloni med hjemløse katter. Der oppfordrer de til å enten varsle Mattilsynet, politiet eller kommunen. Mattilsynet skal varsles dersom kattene det gjelder lider. Politiet skal blant annet varsles dersom kattene er et ordensproblem, det vil si dersom de skaper uro, bråk eller er til hinder i trafikken. Kommunene skal varsles dersom kattene utgjør et helse -og miljøproblem, det vil si dersom kattene lukter, markerer, graver ned avføring i sandkasser og blomsterbed eller roter i søpla. Politiet har svært lite ressurser til å håndtere dyrevernsaker, og kommunene har ofte verken kompetansen eller ressursene til å håndtere slike saker alene.

For privatpersoner kan det være vanskelig å vite hvem som skal varsles om hva, og hvilken instans som er rett å forholde seg til. Det er også vanskelig å vite om noe faktisk blir gjort med forholdene. Dette gjør at mange velger å kontakte Dyrebeskyttelsen Norge sine lokalavdelinger når de møter på dyr i nød, istedenfor å gå igjennom en offentlig labyrint der man ikke vet om bekymringsmeldingen eller varslingen fører frem.

Å få til en ordentlig rollefordeling mellom instanser for å få bukt med koloniproblematikken har vist seg å være utfordrende. Dyrebeskyttelsen Norge og våre lokalavdelinger har over lengre tid forsøkt dialog med forskjellige kommuner og med Mattilsynets lokalkontorer for å rydde opp i dagens situasjon. Hjemløse katter har blitt en kasteball i det offentlige systemet, der forskjellige instanser forsøker å skyve ansvaret vekk fra seg selv, og over på andre. Lite strukturelt arbeid blir gjort for å håndtere den alvorlige situasjonen. Noen steder har våre lokalavdelinger et godt samarbeid med Mattilsynet, og i noen kommuner bevilges det penger til dyrevelferdsorganisasjoner, mens i andre deler av landet vil verken Mattilsynet, kommunen eller politiet vedkjenne seg ansvar for hjemløse katter. Hvordan dyrevelferdssaker med hjemløse dyr håndteres avhenger med andre ord av hvor i landet man befinner seg. Slik kan vi ikke ha det.

Dyrebeskyttelsen Norge ga i 2019 direkte hjelp til 6069 hjemløse dyr, i all overvekt katter. Katten trenger et statusløft i Norge, og det er vårt felles ansvar å gi den det.

Kommentarer til denne saken