Jeg glemte min egen bagasje, etter å ha sett hva Gaebpien Gåstan (Gustav Kappfjell) bar på, og hvordan krigens traumer kan tynge mennesker…ikke bare i en generasjon, men i flere.

Nordland Teater viser forestillinga «KAPPE LAND» mange steder i Nordland nå. Bakgrunnen for historien er hvordan lokale folk i områder på Helgeland var villig til å ofre alt for Norge, og hvordan stormaktenes spill under andre verdenskrig ble en katastrofe i noen små samfunn. Vi ser også hvordan nordmenn og samer fikk en felles fiende. 24 unge menn fra Helgeland og 10 fra Trondheim ble henretta av nazistene etter motstandsarbeid. Henrettelsene skjedde i Falstadskogen i Trøndelag.

Skribent Ketil Kalstad og regissør Hanne Brincker bak «KAPPE LAND» valgte å fortelle historien fra Majavatn gjennom Gaebpien Gåstan som spilles av Bernt Bjørn. På en måte er det et genialt grep. På en annen måte, er det virkeligheten. Historien har funnet fram i området rundt en familiehytte ved Majavatn, hvorfra Kolstad husker sørsamen Gustav Kappfjell. Historier rundt de faktiske hendelsene er der. Så er virkelighet og fiksjon glitrende og gripende satt sammen.

En anmeldelse i NRK mener at både de samiske tema og den tyske kvinnen Stefis historie er underkommunisert. Jeg er uenig i denne påstanden. Stefi (Katja Brita Lindeberg) er en nokså norsktalende tysk kvinne som dukker opp på Majavatn stasjon og møter Gåstan. Samenes historie eller deres kamp for retten til land og vann er ikke det bærende elementet i denne forestillingen. Likevel pekes det på disse viktige urfolkstema. Det er ikke nødvendig for historien, men poengene blir likevel understreket. Gaebpien Gåstan sier at Stefi kan kalle ham Gustav, fordi det er enklest. Fornorsking har vært enkleste vei for mange av samene i Norge. Allerede her ser den som er villig til å se, samenes dilemma. Kanskje velger du den enkleste veien, selv om du mister noe av det du egentlig er.

Det samiske avtrykket i fortellingen er likevel sterkt. Joiken og naturen setter forestillingen. Joiken minner oss på det samiske underveis. Joiken sterke kraft i slutten av forestillingen levner ingen tvil om den samiske stemmen og styrken. Det samme gjør reinens rolle i stykket. Reinen er med i historien. Stefi har lyst å se rein når hun dukker opp på Majavatn. Gestapo (Willy Kristoffer Hjulstad) bruker den unge Gåstans (Lucas Sørensen Junger) bånd til reinen som utpressingsmiddel, og den gamle Gåstans reinflokk runder av historien mesterlig.

Men hadde den gamle Gåstan en reinflokk i virkeligheten, eller hadde han satset på gården i stedet for på reinen? Å vise Stefi reinen til sist passer likevel inn, uansett om det er fiksjon mer enn fakta. Bernt Bjørn spiller uansett Gaebpien Gåstan på en sterk, men likevel en helt naturlig måte. Gåstan bærer ikke en tradisjonell samekofte, men likevel viser trøya, beltet og kniven oss at det er en samisk hovedperson i stykket.

Stefis rolle er heller ikke underfortalt. Rollen får oss til å trekke slutninger selv underveis. Forfatteren og skuespilleren forteller oss ikke alt, men de viser oss nok til at vi kan tenke sjøl (show, don’t tell). Stefi får oss til å se at krigens traumer kan prege flere generasjoner. Stefis dryppvise avsløringer får meg til å tenke på nyere forskning som viser at traumer kan gå i arv. I en krig er det selvsagt ikke bare ofrene som traumatiseres. Også folk som tilhører okkupasjonsmakta som angriper og torturerer, ender opp med store skader på sjel og psyke. Stefis Gestapo-bestefar levde ikke noe normalt liv etter at han reiste tilbake til Tyskland.

Detaljene som viser at også Stefi bærer på arven etter krigens traumer kommer fram etterhvert. Nyere forskning viser at traumer kan sette seg på cellenivå og nedarves fra en generasjon til den neste. Stefis mor forlot henne hos bestefaren. Både krig og undertrykking kan føre til traumer. Den sterke fornorskninga av samer som foregikk i Norge både før og etter andre verdenskrig er et eksempel på undertrykking, og dette kan oppfattes som en skjør dimensjon i stykket. Har traumene etter den sterke fornorskinga gått i arv?

Krigens heltehistorier fra nord er helt klart for lite kjent. Kanskje var de nordnorske heltene for beskjedne til å skryte av seg selv? Kanskje mente de at de bare hadde gjort sin plikt? Kanskje ville de bare glemme? Kanskje er det Norges diskurs som fremmer det som skjer i sør som nasjonal historie, og det som skjer i nord som lokalhistorie?

Uansett er det flott at etterkrigsgenerasjoner som er produktive nå forteller med stemmer og perspektiv fra nord. Det fortelles om både enkeltmennesker og samfunn som ikke ville godta nazistenes okkupasjon av Norge. De løfter fram mennesker fra nord som hadde både mot og vilje til ville å endre historien om et okkupert land, selv om det kostet. De forteller også om sår i både sjeler og samfunn.

- Hvis du ikke lever for noe, dør du for ingenting… Bernt Bjørn var skikkelig god som sørsamen og kulturbæreren Gaebpien Gåstan. Så god at da jeg forlot ungdomshuset på Trofors i Grane, kommunen hvor Majavatn ligger, var både hjertet og hodet mitt fullt av denne sterke historien. Det var ikke plass for å tenke på hverdagens trivialiteter, som at bagasjen min lå igjen i bilen til ordføreren i Grane. Men jeg har trua på å se igjen både bagasjen min i Oslo, og skuespilleren Bernt Bjørn på en ny scene.

Mer om motstandsbevegelsen på Helgeland

Transporten av store mengder våpen og utstyr fra fjord til fjell i områder av Helgeland, Majavasstragedien og operasjon Jupiter, som aldri ble noe av, er ikke glemt. Men lite kjent nasjonalt. Sjøbergmarsjen mellom Eiterådalen i Vefsn og Vistenfjorden i Vevelstad er en årlig minnemarkering som er verdt å få med seg. Marsjen er ca 21 km og krevende med 1369 høydemeter totalt. Du trenger ikke bære våpen og utstyr, slik de lokale motstandsfolkene gjorde.

Siv Mossleth (Sp), Stortingsrepresentant, Nordland