I denne campingvogna bor Remi (52). Han er en av de hjemløse i Mo i Rana

Det er oppsving i bygg- og anleggsbransjen. Ny flyplass og batterifabrikk er bare to av flere store og små prosjekter som skaper nye arbeidsplasser og genererer økt tilflytting til Rana kommune.

– Boligmarkedet er veldig presset, som igjen gjør at vi som strever en del fra før får det enda tøffere, sier flere i rusmiljøet som Rana Blad har snakket med.

Flere av dem velger å gi sin stemme og vise sitt ansikt i denne saken, fordi de mener situasjonen er for alvorlig til å tie i hjel.

Dette er den første reportasjen i en artikkelserie der Rana Blad retter søkelyset på boligmarkedet i Rana og situasjonen for de som selv definerer seg som nederst på rangstigen.

– For to år siden var det seks til åtte bostedsløse i Rana kommune, nå har tallet økt til det dobbelte. Det bekymrer oss, for boligmarkedet blir mer og mer tilspisset. Det vil ramme de svakeste i samfunnet, sier seksjonsleder avdeling psykisk helse og sosiale tjenester i Rana kommune, Svein Helge Fagermo.

Remi forteller at han har tatt konsekvensen av at han ikke kan bo i nærheten av andre som ruser seg, skal han klare å holde seg unna stoff.

– Det er vanskelig for sånne som meg å finne et sted å bo, der det ikke er andre som ruser seg. Jeg har opplevd å komme fra rehabilitering og blitt lovet bolig, men likevel plassert i samme miljø som jeg ville komme meg vekk fra. Da er det rett tilbake til det jeg kan best, kommenterer Remi.

Vi møter ham på Frelsesarmeens rusomsorg der 52-åringen denne formiddagen pakker rene sprøyter og steriliseringsutstyr.

– Jeg pakker 200 i uka, kommenterer han, og fortsetter jobben mens han snakker.

– Før sov jeg i en lavvo, i flere år. Det gikk på helsa løs. På slutten regnet det rett inn. Jeg holdt på å fryse i hjel, og var forfrossen i nakken og helt inn i øregangene, hevder han og fortsetter:

– Det var en eldre dame som var snill og ga meg campingvogna så jeg skulle slippe å ligge i lavvoen.

I campingvogna har han bodd i nesten to år, forklarer Remi, og legger til at den er i dårlig stand og uten vann, strøm og varme. Klærne hevder han, vaskes for hånd i Ranelva. Dusje kan han ikke gjøre i campingvogna.

– Når jeg spør kommunen etter bolig, får jeg beskjed om at jeg står øverst på ei venteliste. Det har jeg gjort i mange år nå. Det gjør sikkert alle de andre også, sier Remi og erkjenner:

– Jeg har fått tilbud om leilighet på Båsmoen. Men jeg vil ikke til Engevollen. Hva tror du skjer da?

På Engevollen har Rana kommune flere boenheter for rus og psykiatri.

Vidar Berg (43) er en av dem som bor på Engevollen, men egentlig ikke vil. Det er andre gangen han har et leieforhold her, og han kjempet imot i det lengste for å unngå å komme tilbake. Det var etter det han beskriver som en dramatisk voldshendelse at han ikke lenger følte seg trygg, og sa opp leieavtalen. Han ville ikke tilbake.

Etter fem måneder er han likevel her igjen. Vidar føler at han ikke hadde noe annet valg.

– Jeg gikk fra skuffe til skuffe hos kompiser og bekjente, fra krisehjem til rusbehandling. Til slutt sa jeg ja til Engevollen. Det er bedre enn ingenting. Boligene her er bra, men det er ikke trygt, sier han og fortsetter:

– Dette var det eneste botilbudet jeg fikk. Nå er kroppen i konstant alarmberedskap, jeg vet aldri hvem som kommer på døra.

Denne dagen har han besøk av kompisen, Arno Rene Seildal (59). Begge er under Legeassistert rehabilitering (LAR) og ønsker å leve sine liv fri, langt unna etablerte rusmiljø. Derfor er de sterkt kritiske til at Rana kommune samler rusmisbrukere i samme nabolag, slik som på Engevollen.

Hadde Vidar fått velge, ville han bodd et rolig sted, med god avstand til rusmiljøet, der ikke andre enn venner dukker opp. Aller helst ville han eie boligen selv. Men både Vidar og Arno erkjenner at verken drømmer eller muligheten til å velge er noe de er vant til.

– Vi står alene mot kommunen og det de har å tilby av boliger. Når private utleiere hører at vi er på LAR, vil de ikke leie ut til oss, sier Vidar.

– Vi kan ikke skjule overfor utleiere hvem vi er, supplerer Arno som selv leier privat hos venner.

Styreleder Roger Håkonsen forteller at Zar Eiendom, har flere hundre utleieenheter med både leiligheter, hybelbygg og moteller.

– Utfordringen med å leie ut til rus og psykiatri er for det første driften. Det kreves en helt annen oppfølging som utleiere normalt ikke er dimensjonert for å håndtere. Dernest er det selvsagt skader. Vi har hatt eksempler hvor det er ødelagt for hundre tusen på et øyeblikk, sier Roger Håkonsen.

Han viser til at utleiemarkedet for leiligheter har vært stramt i Rana over lengre tid.

– Det er allerede veldig vanskelig å få leie bolig. Med de nyetableringene vi står foran er det klart at det blir enda vanskeligere for de med utfordringer framover. De vil nok bli taperne her. Utleiere vil i stor grad prioritere utleie til firma som betaler godt og er sikre betalere, fortsetter Roger Håkonsen.

Noen mil utenfor Mo i Rana bor Erik Blix (52). Han leier privat.

– Helst ville jeg bodd på et lite småbruk der jeg kunne levd ut hobbyene mine som er fisking og friluftsliv. Jeg liker også å dyrke grønnsaker og stelle blomster. Skulle jeg bodd på Mo måtte det vært under veldig ordnede former, og gjerne med en slags oppfølging, sier han.

Huseier har for øvrig sagt opp leiekontrakten med Erik, som forteller at han har fått tilbud om bolig på Engevollen på Båsmoen. Han er også tydelig på at, dit vil han ikke.

Erik var sprøytenarkoman i Oslo i nesten 18 år før han kom på avrusning noen mil utenfor Lillehammer. Etter to år som nykter der, ville han ikke tilbake til rusinstitusjonene Ila hybelhus, Marcus Thranes Hus eller Dalsbergstien hus.

Etter et par år flyttet han hjem til Rana.

– Slik jeg ser det er Engevollen verre en hospitsene i Oslo, fordi det ikke er bemanning der. Det må det være når så mange rusmisbrukere samles på ett sted. Det hadde de i hovedstaden, forteller han.

Erik har derfor valgt å bo utenfor byen. Hva han skal gjøre nå som han må ut av leiligheta, vet han ikke.

– Hvordan er det finne seg bolig i din situasjon?

– Jeg stiller bakerst i køen på alle mulige måter, noe på grunn av gamle rykter, mener han.

Erik Blix bor foreløpig i leilighet, men er egentlig sagt opp som leietaker og må flytte. Det synes han ikke er lett, samtidig som han skjønner det også kan være vanskelig for utleiere å ha leietakere som sliter med livet. I en artikkelserie retter Rana Blad søkelyset på boligmarkedet i Rana og situasjonen for de som selv definerer seg som nederst på rangstigen.

– Har du forståelse for at private utleiere kvier seg for å leie ut til deg og andre rusmisbrukere, med tanke på at det kan være en utfordring å holde boligen i god stand?

– Ja, det skjønner jeg, sier Erik.

Og peker på at han er del av en svak gruppe som bruker økonomien sin på andre ting enn å holde boligen rein.

– Vi har et dårlig rykte. Vi har mange ting, men holder gjerne en krok ryddig. Det er veldig mye kaos og utrygghet i hodet. Da får du hvert fall et lite område der du føler at du har kontroll, forklarer Erik.

Han skulle ønske at kommunen bygget flere boliger for hans målgruppe.

– Det kunne vært et boligfelt her, opp i ei skråning der folk kunne hatt oversikt, med fin utsikt noe à la de småhusboligene. Gjerne med den modellen leie før eie. Da hadde vi hatt en sjans til å komme oss inn på boligmarkedet. Jeg ønsker heller ikke at de skal gjemme oss, slik at ingen skal se oss, sier han.

Daglig leder i Rede Eiendomsmegling, Stig Magne Øie har lang erfaring fra boligmarkedet, men også fartstid fra politiet i Rana.

– Det er lite som skjer på nybyggerfronten. De nye prosjektene som planlegges er i utgangspunktet tenkt til å ta imot befolkningsveksten som er ventet her, sier han.

Stig Magne Øie skjønner at det kan være utfordrende for rusmisbrukere å finne seg et sted å bo, og tror ikke det vil bli noe enklere framover.

– De som er dårligst stilt i samfunnet leier ofte bolig fordi det gjerne er det eneste alternativet de har. En rusmisbruker har ikke mulighet til å kjøpe en leilighet selv, slik at leie gjennom kommunen er ofte den eneste muligheten, sier Stig Magne Øie.

Fra sin tid i politiet kjenner han til forholdene bostedsløse rusmisbrukere lever under.

– Jeg har sett mye av denne gruppa i samfunnet. Vi erfarte at når rusmisbrukerne kom ut fra et lengre opphold i fengsel eller var rusfrie etter rehabilitering, var det eneste botilbudet de fikk i det samme reiret som de bodde i før. Dette betydde at de ble plassert direkte sammen med andre tunge rusmisbrukere igjen. Da var det dessverre snakk om bare et par dager før de var ute og syklet igjen. Det blir som et evig hamsterhjul de ikke kommer seg ut av, sier Stig Magne Øie.

Han mener Rana kommune stort sett har hatt den samme boligmassen for rusmisbrukere i veldig mange år.

– Det som kom som noe nytt var rusboligene i Liengbakken bofellesskap på Gruben. Det viser at med et helkontinuerlig tilsyn, kan det gå veldig godt, konseptet har funket. Utfordringa kommer når rusmisbrukerne plasseres på et begrenset område uten tilsyn, og det ikke finnes noe ettervern, sier Stig Magne Øie.

Tilbake hos Vidar på Engevollen forteller han at håpet er å få seg en leilighet der han kan bo for seg selv.

Vidar og Arno ønsker gode bosteder der de føler seg trygg. Skal de komme seg unna rusen tror de også at det er nødvendig å bo et sted der de ikke lever midt i miljøet. Men det er vanskelig å få tillit, å få folk til å tro på at de kan oppføre seg.

– En gang var jeg nære på, men da de som skulle leie ut hørte at jeg var på legeassistert rehabilitering, gikk de fra å være positive til å bli usikre og jeg mistet sjansen, sier Vidar og legger til:

– Det blir tøffere for hver gang avslaget kommer. Det er så vanskelig å få bolig utenom rusmiljøet, at det nesten er til å gi opp.

Vidar og Arno trekker fram tilbudet Lavterskel i Rana kommune, og damene som jobber der som veldig positivt.

– De hjelper oss veldig mye, vi kan ikke få rost dem nok, sier de.

Vidar har ei husleie på 10.200 kroner i måneden inkludert strøm. Han har innvilget gjeldsordning av namsmannen og trekkes 2.000 kroner i måneden for å kvitte seg med gammel gjeld. Han gjør en innsats for å få mer ro i livet sitt.

– Egentlig er jeg lei av å betale til kommunen. Jeg får aldri mer på den måten. Jeg kunne betalt på et boliglån i stedet, og betjent et lån på 8.000 kroner i måneden. Det hadde vært fint å betale ned på noe som var mitt eget, sier Vidar.

Men innser kjapt at mulighetene for slike som han og Arno, ikke minst slik boligmarkedet i Rana ser ut til å bli, er veldig små.

– Jeg begynner å bli lei etter 30 år med rus, kommenterer han.

– Hva betyr det å ha en bolig?

– Det er alfa og omega. For å få avstand til rusmiljøet kan vi ikke bo i det, sier Vidar og legger til:

– Det er viktig å ha en plass å bo. En trygg plass å bo.