Gå til sidens hovedinnhold

Hvordan har det seg sånn at åpenbar rasisme blir akseptert, forsvart og forklart?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Forrige måneden var black history month. Spørsmålet er: Trenger man en slik måned? Her i Vesten har vi aldri tatt et bevisst oppgjør med rasisme på samme linje som en gjorde med andre verdenskrig. Vi vil snakke om hvilke utfordringer vi har i Norge og hva umedvitne og medvitne bias vi har her i landet.

I februar var det Black History Month i USA som det har vært siden 1970 og før det Negro History week siden 1926. I Europa er oktober måneden. Carter G Woodin startet ideen fordi han ville utfordre storsamfunnet sin ide om at svarte ikke hadde historie av verdi for storsamfunnet. I fjor var første gang Norge hadde sin egen «Black History Month». Vi mangler en forståing for at vi skaper historie nå. Mange blir ikke anerkjert og en ser ikke hva flerkulturelle har bidratt med.

Jeg tror at mange i den hvite gruppen gjør ting de oppfatter som normale, hverdagslige og tilfeldige, men som likevel kan få rasistiske konsekvenser. Et eksempel på slike intensjoner er hvordan elever i dagens norske skole kan oppleve å bli eksotifisert ved at de forventes å representere en gruppe den aktuelle eleven kanskje til og med ikke selv opplever å representere.

En diskusjon om hvorvidt enkeltindivider er rasister eller ikke er i denne sammenhengen ikke bare irrelevant, men det er uinteressant. Det som er interessant og relevant og som vi prøver å understreke her er at nettopp det at vi lever i et samfunn hvor hvithet er en dominerende samfunnsdiskurs, så innebærer det følgende så lenge man ikke er bevisst hva denne hvitheten er: Mellombevisste små hverdagshandlingene får samlet rasistiske konsekvenser for de som er født med melaninrik hud. Dette handler om moralske absolutter. Ingen skal krenkes pga rase, hudfarge, avstamming eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Moralsk sett er det irrelevant om Norge ligger bedre an på statistikken over konkrete diskriminerende hendelser enn for eks. USA, India. Det kan være viktig kunnskap i arbeidet med å bekjempe og forebygge fortsatt rasediskriminering og rasisme. Likevel er det fult mulig og ønskelig fordi det er rett og slett riktig. Men endringer av normalitet, slik den oppfattes i vår bevissthet er noe som tar tid. Det handler om sosialisering gjennom oppdragelse, utdanning og offentlige diskusjoner om menneskeverd, moral og etikk.

Skal vi klare det vil en god start være å fokusere blikket mot det bakenforliggende området der hvithetens sko trykker. De prosessene som fører til at mange nordmenn, på tross av sin godhet, multikulturelle, interkulturelle, mangfoldige åpenhet, likevel gjør ting som utsetter melaninrike norske borgere eller ikke norsk borgere for en subtil og nesten usynlig form for rasisme. Endring av en historisk etablert hvithet må gjerne føre til undring og refleksjon. Om refleksjonen og så omfatter respekt for alles like menneskeverd, vil vi lære oss å leve med et etnisk mangfold. Den gamle normaliteten basert på dominerende hvithet i vid forstand, er en kjerne i det som utgjør strukturell rasisme.

Jeg avviser ikke hvite menneskers gode intensjoner, men jeg gråter fordi det er mange mennesker som er klar over den uretten svarte mennesker opplever uten å gripe inn, uten å si nei til rasisme. Nå er tiden inne for at dere roper høyt og økt kunnskap om situasjonen vil føre til større handlingskraft hos alle. Fortsett å oppsøke informasjon, dele informasjon og opplyse andre om hvordan svarte mennesker fremdeles i 2020, blir drept på grunn av vår hudfarge. Vi trenger alle og en hver for å få til en endring i denne verden som er fylt av åpen, skjult og strukturell rasisme.