Israset i Vesterfjella

I alle norske vindkraftverk kan det i perioder dannes is på vindturbinene.

Denne isen kan falle ned eller kastes fra vindturbinen. Iskast kan medføre skader på folk, dyr, biler, bygninger og veier m.m. som befinner seg i nærheten.

Tidligere har en del aktører i vindkraftbransjen vist til at anti- og avising av vindturbiner er tilstrekkelig for å unngå iskast. Systemer for anti- og avising på vindturbiner kan redusere omfanget av ising, men vil ikke utelukke at iskast kan forekomme.

Dette er et knippe formaninger som kanskje kunne stamme fra en samlet gruppe motstandere, som arbeider for å stanse utbyggingen av vindkraft i Norge. Det er det ikke. Sitatet er hentet fra sammendraget til «Veileder no. 5/2018 fra Norges Vassdrags og Energidirektorat. Emneord: Iskast, isnedfall, vindkraft, risiko, risikovurdering. Den er på 22 sider, og inneholder en rekke klare advarsler om hva iskast kan forårsake, - og ikke minst hvorfor.

Det skjedde jo nylig en ulykke under utbyggingen som Eolus Wind driver på med i Vestfjellene. Is skled av en turbinvinge og traff en arbeider som var korrekt utstyrt med hjelm og sikkerhetsbekledning. Dessuten har Eolus alltid helsepersonell til stede på fjellet, som tok seg av mannen og fikk ham sendt til sykehus.

Nå hevder Eolus sin talsperson at dette ikke dreier seg om iskast, med isras. Men hva med isen som løsner fra turbinvingene i fart? Vingespissene har en fart på tre hundre kilometer i timen, noe som blir litt av en utgangshastighet for en isblokk. For ikke å snakke om anslags-energien når den treffer et objekt. Det er visse værforhold som danner is på vindturbinene, og som veilederen hevder: - «det blir isdannelse på alle deler av en turbin». Disse spesielle forholdene forekommer hyppig på kystnære fjell, der fuktige luftmasser fra havet treffer kalde tårn og turbinvinger, og danner tykke lag med is. Som så løsner når det blir mildere i været. (Ikke som Eolus` sin talsperson forklarer: - når det går fra regn og plussgrader til minusgrader kan det danne seg is på turbinene.)

De målemastene som var satt opp på Øyfjellet før utbyggingen startet, var i perioder fulle av is, med barduner så tjukke som trosser, og måleutstyr som var frosset fast i isen. Veilederen til NVE har noen merkelige formler for fenomenet. Den ene sier at høyden på tårn pluss vinge viser hvor langt isen faller fra tårnfoten. Den andre sier det blir 1,5 ganger så langt. For å gå på tur i vinterhalvåret gjelder det å sikte midt i mellom alle tårnene hvis det er minst 1,5 ganger tårnhøyden pluss vingelengden til hver av dem. Være utstyrt med hjelm og sikkerhetsbekledning, og følge av helsepersonell. Et par øyne i nakken ville jo også gjøre turen tryggere. Blir jo flotte skiturer av sånt, siden veinettet gjør adkomsten så enkel, og sangen fra de vel sytti generatorene gir flotte lydkulisser, både de hørbare og de som oppfattes av andre deler av kroppens sanseapparat.

Uansett vil den sikreste løsningen være de reglene som gjelder nord i Sverige, der det mest er lave skogsområder: Ferdselsforbudet gjelder fra elgjaktas slutt om høsten, til snøskuterføret tar slutt om våren. Enkelt og greit. Hva så med reinsdyra som utbyggerne hevder slett ikke er redd for vindturbinene, er det ikke farlig for dem? De holder seg langt unna, siden de ikke lytter til utbyggernes våsprat.

Bjørn Økern

Naturvernforbundet