Så langt i sykehussaken har det blitt skrevet mye om tap av akuttfunksjoner i forhold til å redde liv, men det har vært lite skrevet om palliative pasienter. Jeg jobber som sykepleier på Solina (somatisk, lindrende avdeling) som er lokalisert i andre etasje på Vefsn sykehjem, men jeg skriver dette like godt som privatperson.

Solina er ikke en ren palliativ avdeling, da vi også har langtidspasienter, korttidspasienter og rulleringspasienter. De palliative pasientene kommer ofte fra sykehus, men de kan også komme direkte fra hjemmet eller korttidsavdelingen. De fleste av dem har vært gjennom flere innleggelser og harde behandlinger, og er slitne både fysisk og psykisk. Når de kommer til Solina trenger de ro. De får enerom og blir møtt av et personale som er genuint opptatt av at de skal ha det bra. Sykdomsbildet er gjerne komplekst, med mye smerte- og kvalmeproblematikk. I tillegg sliter mange med tung pust, dårlig ernæring og etter hvert dårlig livskvalitet. Pårørende har behov for støtte og å bli sett, og vi samtaler hyppig med dem.

Vi har palliative pasienter som reiser hjem igjen, for så å komme tilbake senere når døden er nært forestående. Selv om en pasient er palliativ kan det være at han følges opp på Kreft- og infusjonspoliklinikken med cellegiftkurer eller blodtransfusjoner. Vi er heldige som kan trille pasientene på sykehuset slik at de slipper å transporteres med ambulanse. Pasientene kan få være hos oss mens de får cellegiftkurer, og kan sendes på sykehus om nødvendig hvis det oppstår komplikasjoner. Man kan bare forestille seg hvor slitsomt det blir for en palliativ pasient å bli fraktet med ambulanse til sykehus flere mil unna.

På Vefsn sykehjem er det sykehjemslege på dagtid, men på ettermiddag og i helger må man benytte seg av legevakt. Heldigvis stiller det seg litt annerledes for de palliative pasientene, da vi har anestesiavdelingen som stiller opp ved behov. Både sent og tidlig har de grønnkledde kommet til Solina for å legge inn venekanyler slik at vi får administrert nødvendige legemidler rett i blodet. De palliative pasientene er gjerne så oppstukket i blodårene fra før at det kreves ekspertise, og det innehar virkelig anestesipersonellet.

Ofte ønsker de palliative pasientene å leve litt til, spesielt hvis det er spesielle begivenheter som konfirmasjon eller fødsel i nær fremtid. Når de ikke klarer å få i seg nok næring/-væske på naturlig vis ønsker noen å få det i blodet.

Hjernekreft og bukspyttkjertelkreft er kanskje de kreftformene som gir mest plagsomme symptomer. Jeg har erfart at hjernekreft kan gi uutholdelige smerter med komplekse krampetilstander. I slike tilfeller har vi fått hjelp fra anestesiavdelingen til epiduralt kateter, og også terminal sedering. Pasienter med ascitesvæske (væskeansamling) i buken har gjerne symptomer som smerter, nedsatt matlyst, kvalme og tung pust. Hos enkelte kan tapping av ascitesvæske gi bedre livskvalitet. Vi har hatt flere pasienter med ventrikkelsonde, for blant annet å redusere kvalme/-oppkast og forebygge at de aspirerer mageinnhold til lungene. Felles for disse pasientene er at det vil være for slitsomt for dem å måtte transporteres med ambulanse til Sandnessjøen eller Mo, når de kan få hjelp her. I tillegg vil pårørende få en økt belastning med at de får lengre reisevei for å dra på besøk.

På Solina er det gjerne anestesi, intensiv, dagkirurgi, kreft- og infusjonspoliklinikk, røntgen og lab vi bruker mest. De utfyller hverandre, men uten anestesiavdelingen faller grunnmuren bort.

Å jobbe med palliative pasienter er krevende, men mest av alt givende. Ingen dager er like, og håp, smerte, galgenhumor og sorg går gjerne som hånd i hanske. De hvite englene strekker seg langt for at døden skal bli så fin som mulig, både for pasientene og de pårørende. "Hvordan mennesker dør, forblir som viktige minner hos dem som lever videre" (Sicely Saunders).

Jeg håper at 0-alternativet opprettholdes, slik at de palliative pasientene får den nødvendige hjelpen de trenger uten at de må bekymre seg for transport, ventetid og flere ukjente personer å forholde seg til. De fortjener det virkelig, men slik jeg kjenner dem så kommer de ikke til å rope høyest. Jeg håper at jeg som sykepleier fortsatt kan ha den tryggheten det gir å ha sykehuset nært, når det virkelig står om. Vi har som sagt ofte komplekse palliative pasienter, og selv om vi lindrer de så godt vi kan med vår høye fagkunnskap, tilstedeværelse, smertepumpe, Termik og prest, så trenger vi av og til ekspertise hjelp. Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får.

Avslutningsvis ønsker jeg at temaet død ikke skal være så vanskelig å snakke om. Vi skal alle dø en dag. Hvilke tanker har du om døden og alvorlig sykdom, hvis det rammer deg? Hva er du redd for? Hva ser du for deg, hva ønsker du? Flere av pasientene vi har hatt har på forhånd bestemt seg for hva de skal ha på seg og hvilke sanger de skal ha i begravelsen sin. Fint, ikke sant? Vi sykepleiere vet ofte hva vi vil og ikke vil, basert på hva vi har sett og opplevd. Jeg vet hva jeg vil, selv om jeg er frisk.

- Elisabeth Tverå.