John Andre Selnes fra Sandnessjøen er gift og firebarnsfar. Jobber ved Sandnessjøen ungdomsskole, og har en egen forkjærlighet for håndball. Han beskriver seg som en vanlig mann, men som har bestemt seg for å gi noe tilbake til samfunnet. I mange år har han vært blodgiver. Det har vært et bevisst valg for Selnes, som på denne måten føler at han får gitt litt tilbake.

– Jeg gjør det fire ganger i året, og det tar ikke mer enn en halv time. Jeg får komme til avdelingen. Får ligge og slappe av. Se tv og blir servert mat og drikke. Jeg må få skryte av hvor utrolig flott man blir tatt imot. Selv er har jeg alltid vært redd for sprøyter og nåler, men her merker jeg ingenting. Kanylene går rett inn, og plutselig er posen full.

Beinmargsdonor

I løpet av en halvtime drypper 450 milliliter med blod, sakte, men sikkert ned i blodposen. Blodposen blir lagret i blodbanken, slik at det kan brukes i de situasjonene det trengs. For John Andre betyr det å ha vært blodgiver i 12 år at han har gitt 21 liter med blod. Han smiler.

– En dose kan redde tre liv, her i Sandnessjøen og ellers i Norge, så det er dyrebare dråper. For meg har blitt noen liter med blod, og det kunne vært veldig interessant å vite hva mitt blod har hjulpet andre med. Men jeg tenker ikke så mye på det. De som har bruk for blodet, må bruke det. Det er liv og død det handler om, og jeg har selv har hatt nære venner som har hatt behov for mye blod, smiler han.

Nå har Selnes bestemt seg for å gå enda ett hakk videre for å hjelpe. Han registrerer seg som beinmargsdonor, og nøler ikke ett sekund om telefonen om at han har en match, kommer.

– Dette er noe jeg har tenkt på lenge. Spesielt siden jeg har små barn. Tanken på å kunne hjelpe andre er noe som er viktig for meg, så jeg har tatt alle testene som trengs for å være donor, også internasjonalt. Jeg nøler ikke et sekund om telefonen ringer, og jeg må pakke kofferten. Jeg er godt informert av alle her på sykehuset i Sandnessjøen.

Kan redde liv

Å være en del av et internasjonalt beinmargdonorprogram betyr at hans beinmarg vil testes opp mot alle som har behov for ny beinmarg. Også i utlandet.

– Ja, det kan godt hende at jeg får en telefon som gjør at jeg må pakke kofferten og dra til utlandet. Eller det kan skje her i Norge. Og jeg kommer ikke til å nøle et sekund. Jeg pakker kofferten og drar. Det er verdt det ubehaget som vil komme, og jeg tror uansett absolutt jeg ikke vil angre på dette.

Han innrømmer at han er en følsom mann. Historier i media eller sosiale medier treffer han i hjerterota, men slipper liksom ikke helt taket.

– Jeg biter meg merke i historiene og så blir de værende der. Jeg tenker mye på det, og da må jeg bare gjøre noe med det. Jeg må gi noe tilbake. Jeg leste en historie om ei lita jente som trengte beinmarg, og nå har jeg registrert meg. Man vet aldri, men plutselig kan man redde et liv.

– Ta et valg

Han oppfordrer flere til å ta et aktivt valg i forhold til å hjelpe andre.

– Å være blodgiver eller beinmargsdonor er veldig lett, og det kan redde mange liv. Et så enkelt valg kan hjelpe mange som virkelig trenger det. Og man vet heller aldri. Plutselig en dag er det deg eller noen av dine som trenger den hjelpen, sier John Andre Selnes.

Selv håper han at alle som blir 18 år automatisk får spørsmål om de ønsker å være med.

– Det er så lett å skyve unna spørsmål som dette. Å tenke at vi tar det senere, men så blir det aldri noe senere. Kommer det et direkte spørsmål om man vil registrere seg, så ville nok flere tatt det aktive valget.

Trenger flere

Overlege ved Oslo universitetssykehus – Rikshospitalet og professor ved Universitetet i Oslo, Torstein Egeland, sier at om lag en tredjedel av Norges blodgivere har registrert seg i Det norske benmargsgiverregisteret.

- Vi trenger alltid flere. Hver enkelt donor som melder seg blir vevstypet (HLA-typet), slik at de kan sammenlignes med vevstypene til pasienter som trenger benmargstransplantasjon. Noen ganger har givere mer vanlige vevstyper, andre ganger mer uvanlige. Vi trenger alle. Det er et globalt behov, og vi får daglig henvendelser fra hele verden hvor det spørres om vi har vevstypelike givere for pasienter, sier Egeland.

Han understreker at det er viktig med unge donorer. Og spesielt menn. 

- Det er godt å fylle på med unge menn, men vi trenger selvsagtogså kvinner. Dessverre blir vi alle eldre med årene, og da blir man også dessverre mindre interessant for et slikt register. Derfor vil vi ha så unge givere som mulig.

Leukumi  og lymfom, som til vanlig kalles blodkreft og lymfekreft, er typiske sykdommer der pasienter har behov for ny benmarg.

Benmargkreft er også en slik sykdom. Det finnes også medfødte alvorlige blodsykdommer, barn født med alvorlig immunsvikt, eller at pasienter får svikt i beinmargsfunksjonen som har behov for benmargstransplantasjon. Barn som får leukemi eller lymfomkan oftest behandles uten transplantasjon, fordi man i dag har fått så effektivt og gode behandlinger for disse sykdommene. Noen har derimot en høy risiko for tilbakefall, og disse pasientene kan ha behov for transplantasjon.

100 transplantasjoner

Det utføres hvert år drøyt 100 benmargstransplantasjoner i Norge. En tredjedel av disse har givere fra familien.

- To tredjedeler har ikke familiegiver, fordi det stilles så strenge krav til vevstypelikhet. Og da må vi se etter andre, ubeslektededonorer i registrene verden over. Mer enn 32 millioner frivillige er med i benmargsgiverregistrene verden over!

For en benmargsgiver vil ikke inngrepet være dramatisk.

- I dag gjør vi dette på to ulike måter. Den ene er at giveren får narkose, og vi bruker litt grove nåler og suger ut litt benmarg fra hoftebenskammen. Her vil giveren være litt sår en ukes tid. Vi har også en mer moderne måte, der giveren får en sprøyte hver dag i fem dager. Stoffet i sprøyten vil stimulere benmargscellene slik at de kommer ut i blodomløpet. Når blodet tappes, kjøres det gjennom en spesialisert sentrifuge, og benmargscellene skilles ut der. Ulempen for donor er at man må ta sprøytene og man får litt bivirkninger i form bensmerter, men det er alt, sier Egeland.

Trofaste givere

Helgelendingen forsøkte å få en kommentar på saken hos Helgelandssykehuset i Sandnessjøen uten å lykkes. Men seksjonsleder Marit Tennes Riksheim ved Blodbanken UNN Tromsø sier at hun har inntrykk av at folk er flinke og lojale til sine blodbanker, og stiller opp når det er behov.

– Blod er ferskvare, og en frivillig samfunnsinnsats som pasientene er avhengig av. Ved Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø har vi hatt trofaste blodgivere som har bidratt over flere tiår, og som heller ikke vil slutte når de når øvre grense på 65 år. Det setter vi stor pris på, for det er et konstant behov for nye blodgivere i forbindelse med naturlig frafall knyttet til eksempelvis alder, sykdom, medisinbruk og reisekarantene. Hos oss har vi registrert i overkant av 4.600 aktive blodgivere, og vi har en jevn flyt av nye som registrerer seg. I tillegg ser vi at nasjonale kampanjer og pasienthistorier i media øker folks bevissthet og ønske om å bidra, sier hun.