Om politikk, ansvar og demokrati: «Er det ikke deilig å ha noen å hate?»

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

God helgOverstående sitat er hentet fra en av de fire store norske. Ikke de fire store forfatterne fra 1800-tallet, men de fire store fra hundre år etterpå, nemlig «deLillos», «DumDum Boys», «Jokke & Valentinerne» og «Raga Rockers». Det er sistnevnte band jeg har hentet sitatet hos. De ga ut låta «Noen å hate» i 1990.

Men alt dette er bare en stor digresjon. Poenget her er at det kan virke som om folk i dag er avhengige av å ha noen å hate. Hvor man enn snur seg finner man noen som har lagt noen for hat, og det uten å kjenne personen det gjelder. Ta for eksempel Knut Arild Hareide, lederen av Kristelig Folkeparti, som har blitt et yndet hatobjekt de siste ukene. Internett tyter over av mennesker som føler seg støtt av at Hareide har makt, at han får så mye oppmerksomhet i media, at han kan velte regjeringen. Ja, for han representerer jo bare fire-fem prosent av befolkningen. De er jo så få, hvorfor skal de kunne bestemme over mange andre? Hvorfor skal han alene kunne kaste regjeringa? Og meningene hans er jo helt rævva ...

Kjære alle sammen: Det kalles demokrati!

Hareide har ikke gjort annet en det han er valgt for å gjøre, nemlig å jobbe for å få gjennomslag for sitt partis program. Nå har han forsøkt å få gjennomslag med dagens sittende regjering, når det ikke hjelper søker han til den andre siden.

Dette heter politikk.

Fremskrittspartiet har i en rekke år blitt beskyldt for å bedrive hatretorikk både overfor innvandrere og politiske motstandere. Men den siste tiden er det en del av partiets ombudsmenn som har blitt lagt for hat. Tidligere fiskeriminister Per Sandberg har fått så alle hattene passer de siste måneden både i sosiale media og i «ekte» media. Han har vært landssviker, horebukk, løgner og jeg vet ikke hva. Nå er ikke Sandberg skåret for tungeband og vet å ta igjen, noe han gjør til gagns. Selv har han lagt Fiskeribladet Fiskaren for hat. Sistnevnte har da også blitt dømt i PFU for bladets dekning av den såkalte Sandberg-saken. Og det er ikke bra, men viser at enkeltmennesker kan nå fram med sine klager også mot media.

Det heter også demokrati.

Alt dette tyder på harde fronter i det politiske livet i Norge, kanskje hardere enn på lenge. Men det gjenspeiler resten av samfunnet. Det har gått sport i å hate noen, særlig offentlige personer man ikke kjenner, å henge dem ut på nett gjerne med utilslørte trusler. Hvorfor? Det er faktisk noe det burde forskes litt på. Retorikken vi omgir oss med i dag har blitt alvorlig radikalisert. Vi har nemlig fått en arena hvor vi kan mene og ytre oss om hva vi vil, uten å stå til ansvar overfor noen. Og det har blitt slik at den som roper høyest (mest radikalt) får oppmerksomhet. Venner jeg betrakter som fornuftige oppegående mennesker sprer og trykker «liker» på ting som ved nærmere undersøkelser viser seg å være kvasiartikler og fake news laget av personer og miljøer mine venner vanligvis ikke vil bli satt i forbindelse med.

Selv hater jeg nok også, særlig asparges, amerikansk pissøl og polsk frijazz, men jeg har sluttet å spre dette negative budskapet. Hvorfor skal vi dyrke hat for hatets skyld? Jeg tror det er lurt av oss alle å undersøke hvem eller hva som står bak meldinger før vi deler og tenke gjennom det vi har skrevet før vi trykker «send».

Det heter å ta ansvar.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags