Tradisjon i variasjon

DEL

Når dette leses kan dagene som er igjen av denne måneden, og for så vidt dette tiåret, telles på ei hånd. Men desember er fortsatt tradisjonenes måned, og det er ennå plass til massevis av tradisjoner, både dem vi har og de vi savner. Som 90-tallsbarn og foreldre med minst et hjem hver, har kanskje den tydeligste tradisjonen for meg vært at det aldri blir helt likt to år på rad. 3. juledag betyr ikke bare bytting av julegaver som ikke passer, men også bytting av plass å være. Jul er ei tid for reising og ei tid for å komme hjem, å reise hjem til jul. Noen ganger er hjem flere steder, og noen ganger endrer tradisjoner seg i takt med livet. Alt fornyer seg, og det er mange måter å feire jul på.

Selv har jeg mange gamle tradisjoner som blander seg med nye, samtidig som jeg lever godt med at noen blir litt annerledes et år, eller kuttet ut. Da tas det gjerne opp igjen snart. Ribbe på julaften står så sterkt at det virker nesten merkelig å spise noe annet. I førjulstida har jeg til og med funnet ut at lutefisk er godt – men kanskje ikke på julaften. Jeg skal helst få sett og tilbrakt tid med flest mulig i storfamilien på begge sider. For egentlig er det familie jula og romjula handler om uansett. Det er juleselskaper de samme stedene sammen med de samme menneskene, hvor vi gjør nesten det samme. Nye og gamle brettspill må prøves ut, det skal helst være trangt rundt bordet, og vi vil helst ha alle rundt oss.

Jula er barnas høytid, men av og til føles det som det betyr at vi vil feire jul som da vi var barn, nesten for alltid. Vi bortskjemte 90-tallsbarn vil selvfølgelig se på tv hele dagen, og det er nok å velge i. I år ble det «Snøfall», deler av «Snekker Andersen og Julenissen og «Jul i svingen» i tillegg til mesteparten av «Tre nøtter til Askepott» fra et pledd en julemorgen. Gulltopp måtte dessverre finne julestjerna selv. Gikk det bra? Hvem vet? Noen ganger følger vi med, noen ganger ikke.

En annen «ny» tradisjon er å ta vare på gavepapiret fra år til år. I år fikk jeg med meg tre-fire poser med brukt gavepapir fint rullet sammen med gavebånd og lapper. Det er et lite bidrag til forbruket i jula og en aktivitet som kan gjøres på nytt og på nytt.

«Tider skal komme og tider skal henrulle» synger vi i kirka julaften. Og kanskje er det nettopp det som skjer med juletradisjonene våre også, de går og ruller videre. Utvikler seg kanskje, eller bare tar en midlertidig annen form. I år ble det Fjordland-grøt til nissen på lille julaften (og han er sikkert like fornøyd med det), og den ble gitt i en garasje. Det ble jeg som lagde årets delfiakake, med kommentaren «e det studentkake eller?», og ikke mormor, men familien var nok like mett julaften uansett.

Kanskje reiser jeg et annet sted på en annen dag neste jul, eller kanskje endrer tradisjonene seg på helt andre måter. Det kan hende det blir «Reisen til julestjernen» neste år, for det skjer iallfall ikke på noen annen dag enn julaften. Vi får se om fjøsnissen blir fornøyd med Fjordland eller om han krever tradisjonen sin tilbake neste år?


Artikkeltags