«Det messes om bompenger, samarbeid, skolestruktur, sykehus og sykehjem, og rett vest: vindmøllene»

DEL

God HelgValget er over og de folkevalgte begir seg ut på en beundringsverdig ferd. Fire år med sakspapirer som lektyre, mange og lange møter, muligens noen rosende ord og sannsynligvis uhorvelig mengder med kjeft. Det messes om bompenger, samarbeid, skolestruktur, sykehus og sykehjem, og rett vest: vindmøllene. Her på huset blir det kakefest for å feire ny dagsrekord på nett – og trafikken skyldes ene og alene valget. Klikkvinneren ble «Nå er alle stemmene opptalt», etterfulgt av «Kommunestyreplassen som glapp» og hakk i hæl; «Valgvinneren brukte dagen derpå til å reparere gjerdet». «Katastrofevalg for Vefsn Venstre», «Rent bord i Grane», «Kanonvalg i Alstahaug» og hvem som blir ordfører i Hattfjelldal er også noe som interesserer folk. Heldigvis. Og enn så lenge.

At valgkampen er over merkes både på torget, rundt kafebordet, i sosiale medier og ikke minst i redaksjoner over det ganske land. Tilgangen av leserbrev reduseres betydelig, VM (Vefsn Mesterskap) i selvskryt settes på pause, alpakkaer skal svelges og det er tid for å finne sine politiske partnere. Kan Tuppen og Lillemor bli venner igjen? Hva skjer med alle løftene? Hvordan vil Senterpartiet svinge sparekniven? Og hva med partipisken? Spørsmålene er mange og det er bare å krysse fingrene for at eventuelle interne stridigheter i partiene utgår, og at engasjementet holdes oppe blant innbyggerne. Det har det åpenbart ikke gjort før. Noe så selvfølgelig som «Bruk stemmeretten!» har blitt en obligatorisk voksenpoeng-øvelse. Betyr det at vi har det for godt? At vi gir blaffen? Ifølge Institutt for samfunnsforskning kan unge hjemmesitterne deles inn i fire grupper; den uinteresserte som vokser opp i et miljø med lav valgdeltakelse og liten interesse for politikk, opprøreren som gjerne har et stort politisk engasjement, men finner ingen tradisjonelle partier som passer, andregangsvelgeren som har flyttet hjemmefra, kanskje ikke får tilsendt valgkort og havner utenfor det ryddige systemet «Hjemme hos mor», og minoritetsunge med språkbarrierer og lav kunnskap om norsk politikk.

Hva slags grunn voksne, godt voksne og eldre hjemmesittere har til ikke å stemme vites ikke, men jeg har en bestemt følelse av at de er overrepresentert under vignetten «Syt og klag». Og som kjent finnes det ingen (kommune) grenser over hva som kan jamres over. I alle fall: I Vefsn fant 64 prosent veien til valgurnene. Senterpartiet sine 31,7 prosent danket ut Arbeiderpartiet og tidsregningen før og etter krigen har fått en sterk konkurrent i Arbeiderpartiets fall. Det har vært dårligere tider, men fortsatt er det sånn at «sofapartiet» er størst med sine 34 prosent. Det er det grunn til å klage på.

Artikkeltags