«Det eneste valgkampen i Norge mangler for å bli sensommerens TV-høydepunkt er drager og en svær hær laget av iskalde lik»

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerEndelig er tiden her igjen! Og nei, jeg snakker ikke om at alle lærerne jeg kjenner endelig skal tilbake i arbeidslivet etter verdens lengste ferie (beklager, «avspasering», mener jeg). Det er stortingsvalg igjen!

Tradisjonen tro kommer trekkfuglene flaksende fra Oslo og andre større byer. Rikspolitikere og fylkespolitikere reiser land og strand rundt for å besøke distriktene i et forsøk på å forføre nye velgere og fremme sitt eget parti. De besøker bedrifter og andre arbeidsplasser, står på torget og kanskje de også går fra dør til dør. Men det er ikke det som er moroa. Det er den store valgkampen. Den som er på TV. Partilederdebattene, analysene og kommentarene. Det er mulig jeg blir i overkant engasjert, men munnhoggeri på kryss og tvers av de politiske skillelinjene fryder meg like mye som å følge med på det meste annet av TV-underholdning. Det eneste valgkampen i Norge mangler for å bli sensommerens TV-høydepunkt er drager og en svær hær laget av iskalde lik.

Men under moroa ulmer noe som er ganske jævlig. En uggen guffe som Norge, og verden for øvrig, ikke klarer å bli kvitt. Oss mot dem-holdningen. Brunost versus burka.

Det er ikke mulig å si noe om dette uten å komme innom USA og det som har skjedd der den siste tiden. Og mens det går godt å vitse om drager og artig valgkamp i Norge er det overhodet ingenting morsomt med at presidenten i USA av en eller annen uforståelig grunn klarer å gå ut og forsvare høyreekstreme og nazistiske organisasjoner. Det er rett og slett kvalmt, avskyelig og direkte forkastelig.

Når man får støtte og takk fra KKK for uttalelser kan man trygt si at et eller annet ikke er riktig. Men dette er ikke første gang Trump får støtte fra KKK, så det ser dessverre ut som om han bryr seg nevneverdig. Det er så utenkelig at det går an å forsvare høyreekstreme organisasjoner som de som demonstrerte i Charlottesville at jeg ikke finner ord. Å prestere å si at det var bra personer på begge sider av konflikten er helt absurd. Dersom man går i tog sammen med folk som bokstavelig talt vil utrydde jøder er man rett og slett ikke en fin fyr. Da har man tatt et valg om å være et helt for jævlig menneske. Og når den kanskje mektigste statslederen i verden presterer å forsvare disse grusomme folkene blir jeg så opprørt at jeg nesten ikke vet hva jeg skal gjøre.

Heldigvis er det ikke like ille her hjemme som i USA. Vi har ikke «amerikanske tilstander», som noen kanskje ville kalt det. Men det ulmer noe ekkelt under overflata her også. Og de som styrer landet har sin del av skylden. Det er ikke akkurat overraskende at det blir gnisninger når innvandrings- og inkluderingsministeren i landet mener at flyktninger kommer til landet på gullstol og stadig strammer inn på innvandringspolitikken. Ikke vil hun unnskylde påstander om at andre politikere slikker imamer oppetter ryggen heller.

Det er noe urovekkende med Sylvi Listhaug. Noe som trekker litt for langt ut mot høyresiden på det politiske spekteret. Litt for mye som Trump. Hun oppmuntrer til angiveri. Hun har uttalt at i Norge spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt. Hun jobber rett og slett hardt for å bli en best mulig ekskluderingsminister.

Og hun er ikke det eneste ekskluderingsmennesket på høyresiden av norsk politikk. Disse folkene har ledet an i en debatt om «norske verdier», der verdier av en eller annen grunn reduseres til ting. Et godt samfunn avgjøres ikke av om man spiser vafler eller svinestek. Om man har på seg nikab. Om man tar hallingkast på lørdag eller om man faster under ramadan.

Til syvende og sist handler verdier om hvilket samfunn man vil ha. Vil vi at norske verdier skal handle om et åpent og inkluderende samfunn? Eller vil vi at norske verdier skal være å sette grupper opp mot hverandre og stemple andre mennesker som fiender? Jeg vet hvilket Norge jeg vil ha. Jeg takker ja til brunost og burka.

Artikkeltags